Kverning

IMG_0416Kverning er et tema som går igjen som en av baksidene ved HSP. Det skjønner jeg godt, men kverning er ikke bare negativt!

Et annet ord for kverning er tankekjør. Det oppstår når noe ikke henger på greip, eller man har for mye å forholde seg til. Det kan være fryktelig slitsomt og forstyrrende. Tanker opptar all kapasitet og man klarer knapt å forholde seg til andre mennesker eller temaer på flere dager. Det er klart at det fort virker mer destruktivt enn konstruktivt.

Etter å ha deltatt i slike kverninger og ikke minst, hatt mange slike selv, vet jeg at det ikke er utelukkende det ene eller det andre. Det ER slitsomt, men kommer en seg velberget gjennom det, har man nødvendigvis blitt en god del mer innsiktsfull og klokere. Jeg har hatt lange samtaler med folk som har gått gjennom slike kverninger. Og jeg synes det er kjempespennende! Da får jeg gleden av å være med å sortere, å prioritere, og kanskje til og med komme til en konklusjon. Noen ganger opplever jeg å se fortvilte mennesker som  føler det hele som et stort kræsj i hodet. Når vi får tankene ned på bordet, kan vi se på dem, se hva som er viktig å gjøre først og sist, og jeg kan være behjelpelig med å se det hele utenfra. Mye ser annerledes ut derfra. Når vi har kommet ut av prosessen, har kverningen ført til en slags åpenbaring. Plutselig ser alt annerledes ut og man har fått større selvinnsikt. Bonusen ved dette er åpenbar!

For min egen del har jeg blitt mer bevisst på hva som skjer med meg når jeg kverner. Jeg er i den heldige situasjon at ikke bare er jeg ganske flink til å snakke om det, men jeg er velsignet med noen som faktisk gidder å høre på. Det forundrer meg hver gang. Som regel kverner jeg fordi andre oppfører seg på en måte som jeg ikke forstår. Etter å ha grublet meg i stykker, har jeg ikke nødvendigvis forstått den andre, men jeg har forstått mye bedre hva jeg selv mener om saken, og står dermed mye tryggere på mitt. Jeg regner tre dager på en normalt vanskelig kvern. Jeg har også opplevd å være i livssituasjoner som jeg aldri forsto, og jeg kom ikke ut av det før jeg fjernet meg fra hele situasjonen. Det skulle mye kverning til for at jeg forsto at dette var umulig å leve med.

Min opplevelse av dette som heter kverning, både for egen del og i samtale med andre, er at det kan hjelpe å snakke om det som kverner. For kvernen har det med å virke som at alt havner i kvernen på én gang, og det blir umåtelig vanskelig å forholde seg til det før man har jobbet mye med det. En god prat med noen som er litt upartisk kan hjelpe å sortere.  Dette noen kan være hvem som helst, men aller helst noen som klarer å lytte og ikke si for mye imot. Det man trenger, er å finne ut av egne tanker, og ikke andres meninger.

En gang jeg hadde et slikt behov, gikk jeg rett og slett til legen min. Jeg sa at jeg trenger å snakke for å plassere tankene mine her, sånn at jeg slipper å gå og slepe på dem. Det funket veldig bra, legen forsto at hun ikke trengte å gjøre noe annet enn å lytte, og jeg endte med å gi meg selv de rådene jeg trengte. Det gir meg mye mestringsfølelse og ansvarsfølelse og trygghet.

Det viktigste er å erkjenne at tankene er der, og de er der av en grunn. De må bare arbeides med! Gjør du det sammen med noen som kan heie på deg, kan du ende med å komme ganske glad og lettet og opplyst ut på andre siden. Det gjør faktisk godt.

Kvernen er en av de faktorene som kan gjøre oss klokere enn de som ikke kverner. Tenk på det!

Advertisements