Sensitivitet og skole

IMG_4422Denne uken har jeg opplevd både foreldresamtale og politisk skoledebatt og med det kjent på mine følelser rundt både meg selv som elev, meg selv som lærer, mine barn og alle andre barn og den situasjonen de befinner seg i i de mest grunnleggende årene av sine liv. Jeg har fått hilse på store deler av mitt høysensitive jeg, så jeg er redd dette kan bli et langt innlegg. Jeg har ikke noe godt forhold til skolen.

Jeg har ingen direkte vonde minner fra skolen, men de jeg har, sier vel hvilke spor den har satt. Jeg var skoleflink veldig lenge uten å gjøre noe særlig for det. Men jeg hadde ett problem, og det var at jeg alltid glemte. Jeg klarte ikke å holde styr på alle detaljene, om når vi skulle huske forkle eller gymtøy, eller legge pennalet tilbake i sekken etter bruk, eller når vi skulle ha hva i lekse. (Vi fikk ikke skrive ned leksene.) Resultatet av det, var at jeg alltid hadde full sekk, og har hatt diverse utgifter for å fikse opp igjen en skadet rygg. Men det jeg husker, er de forferdelige følelsene jeg fikk når jeg hadde glemt noe. En gang hadde jeg glemt å pugge utenat rollen som Maria, noe som medførte at jeg mistet rollen. Det verste var ikke at jeg hadde sånt ønske om rollen, men det var et stort nederlag. Jeg fikk ikke bedre hukommelse av det, og episoden og følelsene husker jeg med gru den dag i dag.

Jeg har en sønn som har samme problemet. I ni år har lærerne sagt det samme: Han glemmer, og vi foreldre må hjelpe til. Som om vi ikke har gjort vårt beste hele tiden. Jeg kjenner på to ting: Både at jeg blir målt igjen, bare at nå er det mitt barn som får nedsatt orden fordi jeg ikke er flink å huske detaljer. Og så tenker jeg: Mener skolen på alvor at elever skal få bedre karakterer fordi foreldrene gjør jobben for dem? Ja, det har de faktisk sagt hver gang. Og jeg kverner like mye hver gang. Men hva om barnet får god orden fordi det har “flinke” foreldre? Hva er den karakteren verd? Vi leser artikkel etter artikkel om curlingforeldre og hvilken skade de kan gjøre, og så ber skolen deg være en, under trussel om nedsatt orden. Den dagen min sønn sa at han sto ett glemmekryss fra nedsatt orden, tenkte jeg “skynd deg å få det krysset, så kan vi slappe av”. Jeg merket at han senket skuldrene når så skjedde. Jeg har også merket at han glemte mye mer når han stresset og var redd for å glemme.

Etter foreldresamtalen har jeg vondt i magen. Noe er galt, mye er galt, og jeg kverner for mye til at jeg klarer å få orden på ting. (Derfor dette innlegget – glitrende terapi!) Når jeg har vondt i magen, minner det meg om at min sønn har hatt mye vondt i magen i perioder. Er det det samme? Han liker virkelig ikke skolen. Han er ellers en veldig positiv gutt, men skolen er hans store nedtur. Der måler de feilene hans. Ingenting er godt nok, ikke engang hans fysiske ferdigheter, enda han trener fire ganger i uken og er ganske god. Det finnes ikke ett eneste fag hvor skolen ser hans ressurser. De måler helt andre ting enn det han er god på. Og det han er dårligst på, er å sitte i ro på en stol og konsentrere seg. Det må han skjerpe seg på. Det har han fått formaninger om i alle år.

Min sønn er ikke dum. Han er ikke dårlig i skolefagene, heller. Han henger normalt akkurat bittelitt etter de beste. Men så forstår han det. Han har en allmennkunnskap som er ganske god, en oversiktsforståelse som ikke er sann viser det seg, når han setter seg inn i alt som har med fotball å gjøre. Og han er klok. Jeg har mer reflekterte samtaler med ham enn med de fleste andre. Men dette er ikke noe som skolen fanger opp. Jeg tror at dette er kvaliteter som kan være vel så nyttig senere i livet som å kunne prestere i prøve- og presentasjonssammenheng. Men rammen for skolen er sånn. De kan ikke se den enkeltes kvaliteter, alle må prestere på samme måte. Det er tross alt 29 elever i klassen, smiler læreren overbærende og forklarer skolens manglende ansvar for å utvikle det enkelte barn med det.

Ni år med vondt i magen. Timesvis av livet har gått med til ikke å ha det bra, til å være en som ikke er noe særlig. Min jobb som forelder er å se hans ressurser, løfte ham opp igjen, sørge for at han likevel ender med god selvtillit og en tro på at han faktisk KAN komme noen vei til tross for manglende ro i ræven. Utrolig nok har han det. Han synes selv han er bra som han er. Og det er ikke skolens fortjeneste.

Jeg går fra foreldresamtale og over på politisk debatt mellom SVs Audun Lysbakken og Venstres Trine Skei Grande. Innspill fra salen om at det føles meningsløst å sitte i gymtimene og besvare teoretiske spørsmål, og at det er ganske fælt å gå hjem fra skolen hver dag med hodepine på grunn av dårlig inneklima. (Det var forresten blitt litt bedre i år, for isolasjonen var falt ut av vinduskarmene.) Dette er skolene som våre barn går på. Enten de er sensitive eller ei, er det virkelig ikke godt nok.

Da Audun Lysbakken kom med sin skremselspropaganda, kjente jeg en enorm lette. “Med de borgerlige i regjering, kommer det til å bli frislepp av private skoler!” Det var akkurat som om en bør falt fra mine skuldre. Tenk om! Så fantastisk om vi faktisk hadde mulighet til å velge noe annet for våre barn! Når barna blir dårligere av å gå i offentlig skole, og det ikke er andre muligheter, er det som en gisselsituasjon. Sorry, sånn er rammene, sånn må det være. Selv om ditt barn er offer for det. Jeg har prøvd å søke min sønn inn på alternative skoler, men der var ikke plass. Ja til flere muligheter!

Jeg vet, ettersom jeg jobber med voksne utenfor arbeidslivet, at de som føler seg lite flink på skolen, ofte vil fortsette å føle seg lite flink. Men i dagens arbeidsliv er selvtillit nødvendig. Vi kan ikke ha en skole som ikke tar vare på de som er litt annerledes. Alle har styrker. Å undergrave dette, er å si at de ikke har det. Vi lyger altså for disse menneskene og skaper tapere.

Som lærer er jeg altfor sensitiv til å kunne jobbe i det offentlige. Jeg kunne aldri jobbet innenfor de rammene, hvor man må se på at flere elever ikke får vist hva de står for, ikke får utvikle seg i eget tempo. Og det sier sitt. Skolen trenger selvsagt sensitive lærere!

Jeg tenker selvsagt på at der finnes høysensitive barn i alle klasser. Noen klarer seg fint, mens mange er ganske usynlige og får ikke vist hva de står for. Hvordan skal vi få disse frem? Det krever en annen skole enn det vi har, og en annen skoledebatt. For det at vi har ressurser vi ikke utvikler, er sløsing. Og hvis vi lar være å utvikle barna våre, hvordan skal vi da vente at de ønsker å fortsette med skolegang også etter at de tvungne ti årene er over? Jeg tipper at mange som “dropper ut” gjør det fordi de ikke ser hensikten, for skolen hittil har ikke gitt dem det de trengte.

Vi trenger en langt mer sensitiv skole, og langt flere sensitive argumenter i debatten.

Noen som har innspill? Jeg tenker å skrive en kronikk i saken, men jeg kjenner at jeg er litt for engasjert fremdeles… (Hjelp! Jeg trenger balanse!)

Advertisements