Et slags referat fra en konferanse


Jeg var på konferansen Det gode arbeidsliv her i forrige uke. Og deretter var jeg på nok en konferanse, og så var jeg på ferietur,  og nå er jeg så overveldet av inntrykk at jeg  har behov for å skrive meg ut av alt sammen, for å sortere hva som var hva og hva som var bra. Og hva passer vel bedre enn å bruke hsp-bloggen min til å sortere hsp-konferansen?

IMG_9261

Jeg må nesten begynne med begynnelsen, for det er alltid så hyggelig å sette positive ting inn i en positiv sammenheng. Jeg kom med nattoget fra Bergen, sov jo sånn passe godt på en stol, men var i alle fall i Oslo altfor tidlig, og hadde et veldig behov for å stelle meg ørlite. Men hvor gjør man det? Vel, jeg fant ut at det var best å finne Oslo konserthus først, så jeg slapp å go og lete etter konferansen rett før jeg skulle være der. Og dermed forvillet jeg meg bort til sceneinngangen til konserthuset. Nei, det var ikke vanlig at publikum kom den veien. Men damen var overstrømmende, lot meg få bruke personaletoalettet til å stelle meg, viste meg veien til nærmeste rimelige og rolige frokoststed og forklarte meg hvordan jeg skulle finne rett inngang etterpå. Man blir jo i godt humør av mindre. Og på Baker Brun, hvor jeg inntok min frokost, hadde de rotet fælt med kaffen. Det var den store gjøre-feil-med-kaffedagen.Alt var feil. Først var det ikke kaffe i den, og så var den tynn. Heldigvis tok de ansatte det med godt humør og stor selvironi overfor hver eneste kunde som kom inn så lenge jeg satt der, og det var en stund. Og slik viste de i praksis noe som konferansen sa med ord: Det er lov å gjøre feil. Det er ikke bare lov, men det kan faktisk myke opp stemninger og gjøre det trygt og greit for andre – for her er feil helt normalt!

Så startet konferansen. Og det var en vidunderlig konferanse.


 Først var det hele litt faktaorientert, med litt pusteteknikk innimellom og så noen fabelaktige talere. Eller, nære, varme, engasjerte talere. Som snakker om tillit og kjærlighet og glede uten at det høres kleint ut. Som får det til å høres effektivt og smart ut, med bunnlinje og alt. Og noen var kjempeglade for at hsp endelig er tema.

De fleste var nok kommet for å se og høre Elaine Aron i levende live. Hun fikk rungende applaus flere ganger. Hun fortalte om sin forskning og sine funn, og det meste er å finne i bøkene hennes.

IMG_9256

Men det er likevel fint å høre henne snakke om ulike mennesketyper som er like viktige til sine bruk i verden. Vi trenger de modige, som vi trenger de varsomme. Det bare virker som at de varsomme ikke helt har samfunnskravene på sin side.

Men høysensitivitet betyr sensitivitet på mange plan. Hvis en høysensitiv blir overstimulert og syk av det, er også legetiden kortere – man er mer mottakelig for hjelp. Og man er ikke mer følsom for negative atmosfærer enn for positive atmosfærer. Om en hsp vokser opp under vansklige kår, vil sjansen være større for å få problemer senere. Men omvendt viser det seg at hspere som vokser opp i gode hjem, kan bli lykkeligere og mer tilfreds enn ikke-hspere som får samme gode kår. Jeg synes dette er nyttig å ha med fordi det sier noe om hvor viktig det er at vi tar vare på oss selv og våre hsp-barn. We must have meaningful work – or wither, sa hun. Og det er viktig, fordi at vi kan utgjøre «outstanding leaders» eller gjøre det godt i egne bedrifter hvis vi bare våger. Men vi trenger positive tilbakemeldinger – og ikke så mye negative, for gjør vi en feil, ja, så vet vi det selv.

Kort fortalt sier Elaine Aron at med de rette forutsetningene kan hspere blomstre og ha det gjerne bedre enn andre, mens med dårlige forutsetninger, vil det motsatte kune skje, at vi blir syke og virke dårligere.

Noe som lett leder til neste taler, en engasjert og til stede Morten Krogvold. Jeg hadde gledet meg til ham, jeg synes han tar fantastiske portretter – han kan se og kommunisere.

IMG_9252

Men her skulle han snakke, altså. Han snakket som en hsper som ikke hadde peilig på at han var det, fordi det ikke var nødvendig å ha et begrep om det i miljøer hvor det er helt normalt. (Ikke si det til ham..) Han ramset opp listen over hsp-egenskaper og sa at.. hehe…  90% av hans venner, som jo er kunstnere, hadde alle disse trekkene, med unntak av søvnbehovet, da. (Pøh, det er lett å fjerne et behov hvis det ikke er nyttig. Det der kan jeg også). Han snakket om å verdsette annerledeshet – jeg mener, hvis du som kunstner ikke er annerledes, hva er du da? Ikke kunstner, i alle fall… Hvorfor Norge skårer langt nede på lykkelisten, selv om vi er et av verdens rikeste land? Det har med forventninger å gjøre. Jo mer perfekt du tror alt må være, jo mer vil du mislykkes. Perfekt finnes ikke. Perfekt er ikke gøy engang. Ta nederlagene som læring. Du blir sterkere og klokere av det. (Eller var det jeg som sa det? Vel, han er i alle fall enig 😀 )

Lykke og katastrofe går hånd i hånd. Du må alltid være åpen for forbedring, da vil du alltid strekke deg og alltid se fremover. Han har mye energi, den mannen. Det ser ut som han får leve livet mye som han selv vil!

Alt i alt fikk jeg en sterk følelse av at hsp er grådig kult og nyttig, og at kunst er det viktigste i verden. Okei, det er mine ord, men jeg ble enda litt mer overbevist. Det får meg til å puste, og det gjør at jeg forstår at jeg må være sensitiv. Ellers er jeg ingen kunstner. Sier jeg, som ikke er kunstner. Men etter en sånn taler omdefinerer jeg lett kunsten tilå være mye mer enn bare konkret. Bare å være og å utytte det som er, er kunst. Omgjøre sansene til noe mer. Heiane, ble du ikke inspirert nå? 😀 Hei, alle kunstnere der ute!

På en sånn konferanse med mye sitting og lytting og sånn, kjenner jeg ofte på den rastløsheten som gjør at jeg forstår barna som ikke klarer å sitte i ro. Jeg har så lyst å snakke med sidemannen, bearbeide litt, puste litt. Det må jeg bare si, for skal man kjenne etter og legge til rette for optimale kår, er det en av tingene man kanskje kan forsøke å rette på.

Men så kom Audun Myskja. Han hadde jeg også gledet meg til. Jeg ble faktisk så rørt at jeg glemte å fotografere. Det skjer nesten aldri. Han ble selv faktisk diagnostisert som høysensitiv i en alder av 20 år og foreslått uføretrygdet. Han, som siden har gått foran og gjort eldreomsorgen meningsfylt med musikk, og som har skrevet mange bøker og hatt over 5000 pasienter og i det hele tatt. Han sa så greit at høysensitive mennesker blir ikke arbeidsføre av å bli presset tilbake til jobb. Og det er jo klart. Press er ikke konstruktivt. Men med en indre drivkraft kan man klare mye. (Hører du, Siv-Anita? Han sier det samme som du!)

IMG_9266 Jeg var som sagt ganske rørt på dette tidspunktet. Og det blir ikke bedre av at man ser lommetørkler vaie i nærområdet, tårer som blir tørket.  Men Audun Myskja banet altså vei til neste, og siste, taler som var Kathrine Aspaas. Hun skulle snakke om Raushetens tid, men innledet det hele med å spille piano for oss, og snakke-synge til. Og synge. Hun deklamerte: «Her sitter jeg, i Oslo konserthus, foran en gruppe veldig sensitive mennesker, og spiller Beethovens (et eller annet) sånn passe bra, det vesle jeg kan, og vet, at dere hører at jeg ikke er verdensmester, og vet, at dere, fordi dere er de dere er, godtar meg som jeg er, med mine feil, fordi dere vet, at neste gang gjør jeg det enda litt bedre..» fritt gjendiktet, men dog. Så raus som hun lot oss få være da! Hun omsatte alt i praksis. Musikk som treffer rett i nervesystemet, ord og bilder som gjør det samme. Jeg tok frem kameraet igjen, – det er så greit å gjemme seg bak når tårene renner. Jeg har jo aldri lommetørkle.

Jeg finner ikke igjen papirene mine over hva hun ellers sa. Men jeg synes at det kanskje var et fint sted å avslutte? Håper dere fikk et lite innblikk i konferansen, dere som ikke hadde anledning in real life!

IMG_9254

Advertisements