Verst når det gjelder

prøv igjenI disse eksamenstider er det mange som opplever at de mestrer disse testene dårlig. Jeg har selv vært muntligeksaminator i sommer, og medfølelsen med dem som bare stopper opp, er stor. Dette er typisk for mange hspere.

Medfølelsen er stor fordi jeg kjenner meg så veldig godt igjen. Jeg kan ramse opp episoder i livet mitt som har gjort det klinkende klart for meg at jeg ikke er best når det gjelder. Heldigvis har dette skjedd meg i fag og emner som jeg visste jeg var grådig god i, så jeg har ikke tvilt på evnene mine. Men jeg vet at det ikke er sånn jeg måles best.

Så når jeg nå eksaminerer i muntlig eksamen, gjør jeg alt for å roe eksaminandens nerver, for å  oppmuntre og å geleide på rett vei. Men det er ikke nok. Det kan gi eksaminanden en følelse av å bli sett og tatt vare på, men det gjør ofte ikke karakteren bedre. Faktisk fører det rett som det er til at tårene kommer.

Jeg skulle ønske vi slapp å bli målt på denne måten. Det passer veldig dårlig for veldig mange høysensitive.   Men sånn er det nå engang – vi måles etter prestasjoner på eksamensdagen. Det eneste jeg kan si, er at det blir bedre med trening. Det er en forferdelig dårlig trøst når det står på, og det kan bety en forsinkelse i utdanningen, men likevel. Det eneste man kan gjøre, er å øve. På å bli målt.

For meg var det nyttig å vite at det er normalt for en hsper å reagere slik. Da vet jeg at jeg ikke er alene. At det faktisk er normalt. Og jeg kan rette min irritasjon over på systemet som måler slik, i stedet for på meg selv. For jeg blir ikke annerledes. Men det slo meg heromdagen da jeg satt på bybanen på vei til jobbintervju at følelsen var vekk. Jeg hadde ingen prestasjonsangst eller nervøsitet for å bli målt og veid for en jobb jeg kunne tenke meg. På en eller annen måte har jeg trent meg opp til å se på situasjonen på en annen måte. Jeg skal ikke måles. Jeg skal vise.

Når jeg tenker meg om, har jeg brukt den teknikken før. I stedet for å vise læreren hva jeg er god for, har jeg prøvd å lære læreren noe. Ikke at det hjelper på læreren – men det hjelper på meg! Jeg får en helt annen trygghet i det jeg gjør. Og da fjerner jeg følelsen av å bli målt.

Jeg tror kanskje at veien ut av eksamensangsten og frykten for å bli målt, ligger i trening. Trening på å finne teknikker for å snu din egen oppfatning av situasjonen. Man må gjøre det – og man må våge å feile. Går det dårlig, vel, så gjør det det. Neste gang går det sikkert mye bedre. Eller ikke. Poenget er at det er situasjonen vi ikke fikser. Det er den vi må trene på. Og det tror jeg er lettere når vi vet at det er normalt å totalt feile, selv om man kan stoffet, fordi situasjonen er gal.

Advertisements