Hudløs, og så skrape på

IMG_0981Jeg har akkurat hatt en sånn traumatisk opplevelse som får en til å kjenne på alt hva det vil si å være HSP. Et sånt gjentakende angrep på selve kjernen i det å være meg, liksom. Et mønster, som for hver gang jeg opplever det, blir det litt verre. Som jeg ikke kan gjøre noe med uten å tråkke på mine egne verdier. En sånn greie som jeg kverner og kverner og kverner og kverner på. En sånn skikkelig fryktelig en som til og med jeg går inn i meg selv av. For hvem kan du plage med sånne tanker? Og hvis du prøver, blir du så skuffet når de ikke forstår. Det er som om problemet øker i takt med forståelsen av det. Det er da du ikke får fred.

Jeg sier dette selvsagt fordi jeg kom utav det igjen. Jeg fant min løsning, og så forsto jeg litt mer. Når du kan lære av det, er det nesten verd det. (Bare det ikke skjer igjen).

Følelsen av å mangle beskyttelse, mangle hud, sånn at man skraper på reint kjøtt, det er bildet jeg har i hodet. Noe groteskt. Det sier seg selv at jeg må gjøre noe. Og det gjør jeg. Noen synes kanskje det er drastisk, mens andre igjen synes det på langt nær er nok. (Det var i alle fall langt innenfor grensen av hva som er lov). Mens jeg, jeg kjenner hvordan sitringen plutselig slapp. Skuldrene senket seg. Og jeg ble bare veldig trøtt.  Jeg har brukt dager på å kverne, dager på å formulere, tenke, gruble på hva jeg skulle gjøre og hvordan jeg skulle gjøre det. Det eneste som var viktig, var at jeg måtte ha bort den følelsen. Den var ikke til å leve med. Den ødela min mulighet for å være det beste av meg selv, som Kongen sa i nyttårstalen. Jeg klarte ikke å være glad og raus og alt det jeg ønsker å være. Og det får ingen ta fra meg. Så jeg hentet meg tilbake.

Det jeg lærte av dette (Tja, jeg har lært det før, men man må jo lære sånt flere ganger), er at man har selv ansvar for seg selv. Derfor må man handle. Men dersom det er viktig å handle rett, som det jo er, kreves mange tanker. Grubling, kverning, helvete, kan jeg si det? Og så, når man er ferdig, vet man at man handler rett, og får gjenvunnet roen og freden i sjelen. Men det at man må handle er sikkert det verste. En annen ting jeg lærte av dette, er at vi trenger ører. Jeg skulle gjerne hatt noen å snakke med som bare kan høre, og fortelle meg hva det er jeg sier. Hjelpe meg å sortere, finne svaret fortere. Det er ikke sikkert at venner og familie er rette instans. De blir fort brukt opp. Psykologer er det heller ikke. Jeg er jo ikke syk, men jeg trenger ryddehjelp. Som man kan leie vaskehjelp når huset må vaskes ned, kan man leie et øre, med et menneske tilkoblet, men som ikke har egne meninger. For det er kun dine egne meninger du må følge. Ellers kan du havne på en annen feil side av samme sak.

Jeg følte meg hudløs da jeg følte meg angrepet. Jeg følte meg enda mer hudløs da jeg tenkte ut konsekvensene, som selvsagt medfører at jeg utsetter meg for nye angrep. Så bygget jeg meg en beskyttelse. For hva er jeg redd for? Jo, at den samme som skrapte under huden min skulle gjøre det igjen, som resultat av mine returhandlinger. Og hvordan kan jeg unngå det? Det jobbet jeg med. For det eneste jeg risikerer er at vedkommende sier noe. Og det gjør jo ikke vondt! Jeg trenger ikke høre på!

Hva dreier det seg om? Jo, at ord kan gjøre vondt. Men når du innser at ordene faktisk ikke trenger å nå deg, kan du holde dem unna. Det dreier seg om hvor kjernen av deg egentlig er. Jeg kikker ned på hendene mine og ser etter om sitringen gjør vondt. Og så ser jeg at det ikke gjør det. Og jammen forsvant sitringen med det. Den roen jeg oppnådde, skapte jeg selv. Der  ligger det vi må trene på. Det dreier seg om å ta tilbake kontrollen.

Det handler om å miste kontroll, og så hente den inn igjen.

Advertisements