Stress i ulike nivåer

IMG_1035Jeg leter konstant etter fellesnevneren til HSPere. Det er mye som skiller oss, men der er noe fundamentalt som er selve kjernen i HSP. Det er selvsagt den overaktive hjernen som bearbeider slike uendelige mengder inntrykk, men så virker det som det er noe i overgangen mellom oss og verden. Grensene mellom “meg” og det utenfor er ikke som hos folk flest. For hvorfor driver hjernen og analyserer ting? Hva er det den analsyerer? Og er det det samme for alle HSPere? Nei, for det er ikke det. Jeg  ser ikke det samme som deg, og jeg ser ikke det samme hver gang. Eller kanskje ser jeg det samme som sist, bare mye sterkere.

Det er mine utallige samtaler om hudløshet som får meg til å se det bildet som jeg ser i dag. Det er så mange som kjenner seg igjen i nettopp dette. Hudløshet er å mangle beskyttelse. Hva er det vi trenger beskyttelse fra? Og det er der jeg ser en sammenheng. Det er akkurat som om HSP-trekkene innebærer en glidende overgang mellom “meg” og det utenfor. Jeg vet ikke hvor grensene mine er. Folk som har hud, stopper der hvor huden er. De uten, har ikke grenser mellom seg og verden. Og når disse grensene blir for diffuse og vi tar inn for mye utenfra, blir vi stresset.

Når jeg har det bra, har masse energi og er glad og fornøyd, tåler jeg alt. Høye lyder, rot og spetakkel, det preller av meg som vann på gåsen, eller jeg rett og slett liker det. Det er liv! Det er glede og energi! Når jeg er sliten, blir jeg irritert av bråk, rot, teite kommentarer og folk som søren ikke kan plukke opp etter seg. Når jeg er inne i en kverneperiode, tåler jeg ingenting. Alt er angrep på meg personlig. Dører som knirker og bilder som henger skjevt, plutselige lyder og sårende kommentarer. Det er som om alt og alle pirker innforbi nervesystemet mitt. Jeg får dårlig samvittighet overfor alle som må være i min nærhet og som ikke får min positive oppmerksomhet. Jeg tar ansvar for alt, og mislykkes.

Dette beskriver flere stadier av stress, slik Barrie Jaeger forklarer det i boken Making Work Work. Jeg vil forklare det her nå. Ikke fordi at du ikke kan lese boken selv, men fordi det kort og greit forklarer hvorfor vi finne våre egne grenser og prøve å unngå det som skader oss.

 

De fire stadiene av stress heter Akutt stressGjentakende stressKronisk Stress og Traumatisk stress/PTSD.

Den glade og fornøyde jeg stresser ikke. Jeg kan ha et høyere tempo enn alle andre jeg kjenner uten at det gjør meg noe. Litt adrenalin har jeg, men jeg tror ikke jeg vil kalle det stress, akkurat. Men av og til, når jeg er litt sliten og må gå utenfor komfortsonen min, opplever jeg  Akutt stress.  Det trenger ikke være så stort, bare noe jeg ikke har gjort før. Jeg ser for meg alt som kan gå galt, og problematiserer det i hodet mitt. Dette har jeg levd med hele livet og trosset det, så jeg vet at det ikke er farlig. Jeg er rimelig sikker på at det er sunt. Men ubehagelig, det er det. Jeg jobber med å få mennesker til å våge å trosse denne formen for stress, fordi det kun er da man kommer videre. Og man blir vant til det.

Det er når vi opplever Gjentakende stress vi bør begynne å kjenne etter. Dette er vanskelig, fordi at situasjonen som gjentar seg, er sjelden helt lik. Jeg tror at det gjør det vanskeligere for HSPere å gjenkjenne det enn andre, for vi ser så mange flere nyanser av situasjoner. Vi kan ikke så lett se at det er samme situasjonen. Det trenger vi gjerne hjelp til. Snakke med noen som kan forstå hva vi sliter med, som kan hjelpe oss å se hvorfor situasjonen er lik. For det som skjer, er at vi begynner å “miste hud”. For hver gang vi gjenkjenner stresset, blir vi litt mer sårbare, litt mer sår. Akkurat som et hvilket som helst åpent sår: Det blir litt verre for hver gang du pirker i det. Her er det vi er nødt til å handle. Jo før vi ser mønsteret og kan sette foten ned, jo større er muligheten for at vi har krefter til det. For kvernen går, og konsentrasjonen er ikke så veldig god lenger.

Når noe har gjentatt seg så mange ganger at det er et jevnt mønster, er stresset Kronisk. Det er nå man blir sykemeldt og ikke orker tanken på verken jobb eller sosialt samvær. Det er her  vanskelig å finne veien ut igjen. Jeg har truffet ikke så rent få mennesker som er i NAV-systemet og sitter i dette mørke hullet av kronisk stress. Når jeg spør hva de liker aller best å gjøre, skjønner de ikke spørsmålet. Det er ikke lett å finne det som gir lindring og glede og motivasjon når en er kommet så langt. Det går, men det tar tid!

Derfor er det veldig viktig at vi tar vare på oss selv. Og da er jeg tilbake til det med meg og omverden. Hvem er jeg? Hvor går grensene for meg? Det er så mange HSPere som føler sterkt ansvar for både kollegaer og venner og familie og huset og hagen og katten og absolutt alt de kan påta seg ansvar for. De klarer ikke å hente seg inn fordi det er så mange som trenger dem. Jeg vet det godt, jeg har vært der selv. Men jeg har vært så heldig å stå på utsiden og sett inn utallige ganger. Da ser jeg så tydelig hva som er problemet. Du ser ikke at andre har ansvar for seg selv. Det kan være de trenger deg, javel, men de trenger ikke at du utsletter deg selv. De trenger trolig at du har det bra. Og hvis ikke, så trenger ikke du dem. Da kan du gå. Gå til et sted hvor du får finne din balanse.

Det beste du kan gi verden er det beste av deg selv. Og det er så bra! Det beste av deg er kjempebra. Den stressede versjonen av deg er ikke bra. Jeg mener, den stressede versjonen av meg er rasende. Jeg ville ikke anbefalt noen å være i nærheten. Jobbmessig ville jeg  frarådet en arbeidsgiver å ansette meg i en stilling jeg blir irritert av. Samtidig kan jeg lett anbefale meg selv til oppgaver jeg trives med. Da er jeg jo grådig god. Det er av denne grunn jeg er så opptatt av at NAV må slutte å presse folk inn i hva som helst. Det går jo ikke. Det er jo sånn det blir krig i verden. Provoser noen ut av sitt gode skinn – det er ikke lurt, egentlig. Godt bilde, egentlig, nå som vi snakker så mye om hudløshet!

 

Advertisements