Psykologer må forstå usikkerheten vår

Forsiktig!Usikkerhet er en styrke.

Sokrates siteres gjerne på utsagnet “Det eneste jeg vet, er at jeg ikke vet.” Siden vi fremdeles siterer ham på det, må det bety at det fremdeles regnes som gyldig. Men dengang som nå er det de skråsikre som vinner debattene. Sokrates måtte bøte med livet for sine holdninger til “de lærde”. Sånn har heldigvis ikke vi det, men fremdeles er det ikke lett å utfordre de vedtatte sannheter. Vi lever i et ganske skråsikkert samfunn, forsterket med forskning og utdanning. Jeg tror det er en av de store utfordringene vi høysensitive har.

Jeg skal her dele mine tanker om hvordan høysensitivitet innebærer å være usikker, og hvordan jeg opplever motargumentene i den så velkomne åpenheten rundt hsp som vi ser i media for tiden.

Å være høysensitiv innebærer en større åpenhet enn det som er vanlig i samfunnet, i den forstand at en tar inn flere inntrykk og bearbeider dem grundigere. Vi har mer å tolke, mer å forholde oss til. Ofte fører det til at vi ser når noe ikke stemmer, uten at vi med det vet hva som er riktig. (jfr Sokrates). Mange som prøver å si fra når noe er galt, blir satt på plass, eller i alle fall ikke hørt på, fordi resten ikke opplever det som galt, og ikke finner et riktigere alternativ. Mange sensitive får høre at de er for fintfølende, at de må skjerpe seg, og får snudd hele problemstillingen til at det er de selv som er problemet. Dette er også et inntrykk som tas (grundig) inn og bearbeides – ofte over ganske lang tid. Langt der inne et sted VET en at en har rett, og da vil ikke den ytre verden stemme overens med den indre. Det kan derfor ta noen runder i hodet før man forstår hva som skjer.

Siden det å være høysensitiv ER å være usikker (Igjen, husk Sokrates), fører det ofte til at den høysensitive begynner å tro det er noe galt hos en selv. Dette er selve hovedgrunnen til at vi må informere om karaktertrekket. Det at de andre ikke ser, gjør at du ikke blir akseptert. Du skal være bra sterk for å beholde selvsikkerheten. Derfor må du vite at du ikke er alene. Derfor er det aller viktigste med å få ut informasjonen, at den høysensitive kjenner seg selv igjen.

Det at karaktertrekket har et navn, viser at man er en av flere. Det ER ikke deg det er noe galt med. Men du befinner deg på en annen planet, med en annen måte å tenke på. Det finnes trolig like mange mennesker med lav grad av sensitivitet som høy. Det er i møte med disse vi møter størst utfordringer. Det er mye lettere å være skråsikker når du ikke bryr deg om hva andre sier. Jeg tenker av og til at disse menneskene sikkert har det veldig bra med seg selv. Men de er ikke noe særlig å jobbe for eller å leve med. En usikker person blir sjelden mindre usikker av til stadighet bli møtt med skråsikkerhet. Jeg tror begge parter vil ha best av å bo på forskjellige planeter. Altså at vi ikke bør ha for mye nærkontakt. Vi må leve med hverandre, men ikke være avhengige av hverandre.

Usikkerhet er et gode i den grad man bruker det til å utvide horisonten, til å finne ut mer. Den kunnskapen en da får, er grundigere og bedre. Man får en bedre plattform for å se løsninger som virker. Derfor trenger samfunnet de usikre. Det er bare samfunnet som sier at usikkerhet er en svakhet. Vi som har denne egenskapen må lære oss å godta at det er en styrke vi kan utnytte til å bli klokere mennesker.

Jeg skal prøve å forklare hvordan jeg selv kan oppleve det. Av og til føler jeg at jeg burde vært merket med et skilt hvor det sto Høyspenning Livsfare. Det føles som om lynet slår ned i meg og jeg sitrer som om det går strøm gjennom meg. Det er som en gedigen energiladning som skal gjøre meg grådig fokusert. Noen ganger får det meg til å handle veldig fornuftig. Ofte får det meg til å gruble noe voldsomt før jeg skjønner hva jeg tenker om saken. Det er etter slike opplevelser jeg har vært veldig fornøyd med hva jeg har utrettet, enten det er for egen del eller for andres. Det gir meg uante krefter. Jeg føler meg til de grader sårbar, åpen og sterk samtidig. Hadde jeg vært sikker, hadde jeg aldri trengt å ha denne følelsen, men jeg hadde heller aldri oppnådd det jeg gjorde. Ofte dreier det seg om mennesker som tar ut sin frustrasjon på meg. Når det ender med en stor grad av tillit, synes jeg det er verd det. Men det går ikke an å leve i en slik spenning. Derfor er det viktig å forstå hva det er og hvorfor det oppstår. Er man i et miljø hvor man har det slik over tid, blir man syk.

Jeg får faktisk brøkdelen av den følelsen når jeg leser noen av svarene i avisinnleggene og tilsvarende. Når noen fra den andre planeten er skeptisk til at det finnes noe sånt som høysensitivitet. “Det er jo ikke forsket nok på (i Norge)”. Noen tror at vi innfører nok en diagnose så vi kan synes synd i oss selv. All skepsisen kommer fra en annen planet som ikke er min. Er det noe jeg VET, så er det at jeg er sensitiv, og at jeg ikke er alene. Jeg vet også at mange andre IKKE opplever det samme som jeg. Det ser jeg i kommentarfeltet, så det er ikke grunn til å tvile på det. Jeg har alltid visst, fra jeg var ganske ung, at jeg ikke var make som de andre. Forskjellen er at jeg med HSP har fått et begrep, en knagg å henge det på. Og den knaggen gir styrke. Styrken ligger i at jeg er sånn, kommer alltid til å være sånn, og det er ingenting å gjøre med. Nå, som før, ser jeg ikke noe poeng i det, heller.

Jeg vet når jeg fungerer best, og dårligst, og at det innebærer at jeg må spille på lag med mitt sensitive jeg. Dette er det viktig for psykologer å forstå. Jeg får med jevne mellomrom spørsmål om jeg har en liste over psykologer som kan høysensitivitet. Jeg forstår godt hvorfor denne listen etterspørres. Når en trenger psykolog, er man som regel sårbar. Da trenger man i alle fall ikke en psykolog som ikke forstår en. Usikkerhet gjør en sårbar. Hvis du stiller deg åpen eller mottakelig for sterke inntrykk, er du utsatt. Det er ditt lodd i livet. Du må bare akseptere det. Leve med det. Når du vet det, er det lettere faktisk å gjøre det. Men altfor mange psykologer tilhører den skråsikre sorten som sier at “du må ikke være så følsom”, eller “du er altfor følsom”, eller annet som får den i utgangspunktet usikre høysensitive til å bli enda mer usikker på seg selv. Dette vet jeg skjer, fordi mange har fortalt meg om slike opplevelser. Når de kommer til meg for hjelp fordi psykologen ikke tror dem, da skjønner jeg at jeg trenger den listen.

Det psykologen må si, er at “Du er følsom. Det er en flott egenskap. Nå skal jeg hjelpe deg å finne redskaper som kan gjøre det lettere for deg å leve med dem.” Og så må psykologen selvsagt vite noe om hvilke redskaper man kan bruke.

Når psykologer uttaler seg i aviser om at de er skeptiske til høysensitivitet, er ikke sikker på om det finnes, synes det bør forskes mer på, bør vi som høysensitive enkelt kunne velge dem bort. Vi trenger ikke å bruke dem, for de mangler kunnskap. Kanskje kunne psykolognæringen da merke at de som kan og aksepterer HSP, får flere kunder? Kanskje kunne det bli en spisskompetanse som det var en absolutt fordel å ha?

Jeg tror at det er flere sensitive som går til psykolog enn andre. Den ene grunnen er åpenbar, nemlig at sensitive har en litt skjørere psyke (for i det hele tatt kunne være åpen). Den andre er at sensitive faktisk er mer mottakelig for hjelp. Åpenheten innebærer at en tar inn og bearbeider bedre det som blir formidlet. (Dette ifølge Elaine Aron). Ergo vil det være en fordel for psykolognæringen at de kan faget sitt godt nok til også å kunne behandle sensitive.

Jeg må avslutte med å presisere: Vi høysensitive er ikke syke. For å være helt ærlig føler jeg meg tidvis ekstremt frisk. Når høyspenning livsfaretegnet surrer over hodet på meg, føler jeg meg veldig tilstede i livet, selv om de rundt meg helst bør ha antennene på plass akkurat da. Men jeg føler meg ganske annerledes. Det har tatt litt tid, men jeg har begynt å forstå at det er bra. Om ikke andre, så bør i alle fall psykologer forstå akkurat det, og ikke prøve å gjøre oss mer “normale”.

PS! Er du psykolog og kan noe om høysensitivitet, gi meg en lyd og du kommer på listen!

Advertisements