Livet og jobben

Jeg har så mye å tenke på for tiden… tenker jeg. I morgen skal jeg på jobb, og da må jeg kanskje si fra om hvordan jeg har det, for liksom å få gjort den biten unna, for å få plass til resten. Ikke vet jeg om det er en ekstrovert greie, men jeg må alltid bare fortelle hva det er som gjør at jeg kanskje er litt ufokusert. Så her sitter jeg og tenker på hva jeg skal si.

IMG_4354Jeg har så mye å tenke på for tiden… Jeg tenker tanken, og så ringer den ene bjellen etter den andre så det ljomer i hodet. Jeg har så mye å tenker på – for tiden?  Sa jeg virkelig det?? Jeg har ALLTID så mye å tenke på. Og jeg begynner å bli lei av min egen stemme som sier at jeg er litt ufokusert fordi at…

Saken er enkelt og greit den at jeg tenker alltid. Det er alltid mye som foregår i hodet mitt i den grad at det faktisk “går ut over jobben”. Så jeg er pent nødt til å omformulere hele frasen og forholde meg til fakta: Jeg er sånn, og jeg har alltid med meg selv på jobben.

Jeg husker en tid hvor jeg var i et dårlig arbeidsforhold, og arbeidstakerne stilte opp for hverandre. Vi snakket mye om hvordan vi hadde det og sånt, og det slo meg at de andre snakket bare om jobben. Når jeg har et dårlig arbeidsforhold, går det ut over måten jeg er med mine barn, hvordan jeg holder hjemmet, hvordan jeg faktisk sliter med konsentrasjonen i samtale med andre, kort sagt: Jeg har hele bagasjen med meg, hele tiden.

I morgen skal jeg av alle ting ha et HSP-møte om arbeidsliv. Da skal jeg reise meg opp og ønske velkommen, og kanskje fortelle hva det er som vipper meg av pinnen denne gangen. Og jeg kjenner at jeg har gjort det før. Og da skal jeg ta opp temaet: Hvordan forholder vi oss til det faktum at vi har oss selv med på jobben? Kan vi akseptere oss selv som vi er, med hele bagasjen? For det må vi jo. Hva er det jeg skal gjøre i morgen, sa jeg? Jo, jeg skal bruke det faktum at jeg er sånn, til noe positivt. Jeg skal ta det videre et sted og gjøre det til tema. Har andre det sånn? Vel, ja, det vet jeg, for det er ikke få mennesker jeg har snakket med som faktisk sliter med det. Jobben er ikke det viktigste i livet. Den er bare en del av det. Så min ambisjon er å løfte dette opp på et nivå som gjør at vi kan innse at jobben faktisk ikke er det viktigste i livet, så det gjør ingenting at vi har livet med oss. Men trenger vi alltid fortelle andre hvordan det er fatt? Nei, kanskje ikke. Men hvis vi aksepterer det selv, kan vel saktens andre også akseptere det.

Jeg har så mye å tenke på fordi jeg har et liv som betyr mye for meg. Jeg har familie og venner, jeg har et samfunn rundt meg som engasjerer meg, og jeg tar det inn. Egentlig er jeg veldig fornøyd med det. Men det gjør at jeg i blant mister litt konsentrasjon. Det gjør ikke meg til et dårligere menneske. Tvert imot, egentlig. Så da får jeg vel akseptere det, da.

Folkens? Jeg har så mye å tenke på  alltid, jeg! Derfor, sånn en gang for alle, er jeg av og til litt ufokusert. Nå gidder jeg ikke si det flere ganger. Jeg gjør så godt jeg kan, og det er sikkert mer enn godt nok.

Advertisements