“Vi har en som sliter med det samme”

høst
I dag skjedde det jammen med meg. Høysensitivkortet ble dradd mot meg. Det har aldri skjedd meg før, men det måtte vel skje en gang. Og det måtte vel komme fra den kanten. Det er en person jeg har litt kommunikasjonsvansker med. Veldig hendig, da, å ha et begrep  henge min “overreaksjon” på.

For det første, det er ikke et typisk høysensitivt trekk å overreagere. La oss legge den ballen død med en gang. Det er et typisk høysensitivt trekk å ta signalene kjappere, bearbeide dem dypere og med det, gjerne reagere mer. Men det er ikke det samme som en overreaksjon. Det er ikke dermed sagt at en høysensitiv person ikke overreagerer. Men å hevde at andres reaksjon er en overreaksjon bare fordi en selv ikke reagerer på akkurat samme måte, er i beste fall en feilvurdering. Hva er en overreaksjon, i forhold til en reaksjon, eventuelt en voldsom reaksjon? Overreaksjon indikerer at du reagerer mer enn situasjonen skulle tilsi, men en reaksjon er subjektiv, og bruk av ordet overreaksjon sier vel så mye om personen som bruker det. Det sier at han ikke aksepterer din reaksjon.

Når jeg hører noen si ordet “overreaksjon” tenker jeg at muligheten er tilstede for at vedkommende ikke forstår. Da har jeg plassert feilen hos vedkommende.

Men altså: “Du er jo høysensitiv, og det kan vi mye om, for vi har en som sliter med det samme”. Jeg hører slike setninger fra andre høysensitive som har fått det slengt i seg etter at begrepet kom opp. Det er naturlig, tenker jeg. Nå er det høysensitivitet som er i vinden. Andre minoriteter har vært omtalt tilsvarende til alle tider. Enten det dreier seg om kvinner, homofile, pakistanere eller høysensitive, snakker en om det som om det var ensartede grupper. Det er de jo selvsagt ikke. Jeg har en teori om at høysensitive om mulig er den minst ensartede gruppen du kan tenke deg. Når fellesnevneren er at vi tar til oss omverdenen mye sterkere enn andre, betyr det vel at vi blir formet av alle våre opplevelser, alle våre inntrykk. Siden vi kommer fra ulik bakgrunn, er vi desto ulikere. Elaine Aron sier at HSP-barn som vokser opp i svært gode familieforhold, vil ha mer nytte og glede av det enn sine ikke-sensitive søsken, og bli et lykkeligere menneske. Omvendt sier hun at HSP-barn som vokser opp under dårlige familieforhold, vil lide mer under det enn sine ikke-sensitive søsken, og få større problemer senere i livet. Altså vil påvirkningene fra barndom og også voksenliv gjøre høysensitive enda ulikere enn folk flest. Det går derfor ikke an å si at “vi har en som sliter med det samme.” Det går ikke engang an å gå ut fra at man sliter med det. For min del sliter jeg vel så mye med at der finnes folk som tror det.

Høysentisivitet er ikke noe man skal slite med. Det er karaktertrekk man bare har, og det må man leve med. På samme måten som at de som ikke får ta del i de samme gledene, må leve med sine karaktertrekk. Forskjellen er bare at de er lykkelig uvitende om at det går an å ha det bedre. Vi må leve med at de ikke forstår, og det er trolig vårt største problem. At vi reagerer sterkt på at de mangler utstyret til å forstå hvordan folk kan reagere på dem, gjør at det er vi som lider under det. Men like fullt. Jeg hører ofte at høysensitive sliter aller mest med folk som ikke forstår dem. Vi har to ting å gjøre: Spre informasjon i så stor grad at folk ser på oss som like ordinære som kvinner og utlendinger, og å lære oss å akseptere at de mangler den høysensitive intelligensen, og vil aldri kunne forstå.

Men neste gang du hører en ikke-sensitiv si at hun eller han forstår hva det dreier seg om, siden de kjenner en, husk da å si at de tar feil. De skjønner absolutt ikke hva de snakker om når de tror vi “sliter med det samme”. For det gjør vi ikke.

Advertisements