Fight, flight or freeze – håndtere stress i hverdagen

20080629JonsokTrudeMarkenNår man blir utsatt for akutt stress, får man en reaksjon. Reaksjonen varierer fra person til person og fra situasjon til situasjon, men kan godt minne om det jeg skriver i tittelen her.

Høysensitive kommer i akutt stress lettere enn andre. Det er en del av det å være høysensitiv at man er mer i beredskap og prøver å tolke alle situasjoner. Skjer det noe veldig raskt, må man tenke veldig raskt. Dersom opplevelsen ikke er helt lik en tidligere opplevelse, må man analysere.  Det tar lenger tid. Så hvis en høysensitiv blir tvunget til å reagere kjapt på noe, oppstår en akutt stress-situasjon.

Dette tror jeg det er veldig viktig å være klar over. Det er mange steder i samfunnet som krever at man reagerer raskt. Skolen, jobben, sosiale settinger, konkurranser… Den høysensitive selv må lære seg å være oppmerksomme når det skjer, så han kan lære seg å kjøpe tid. “Et øyeblikk, det har jeg ikke tenkt på før”, eller noe sånt. Og skolen må være klar over det. For skolen forlanger mer enn noen at barn skal svare på spørsmål, av og til som lyn fra klar himmel. Og når reaksjonen er utløst av akutt stress, vil ikke svaret være særlig representativt for det barnet faktisk kan og vet.

En gang i tiden regnet psykologene med to reaksjoner, fight og flight. Altså kjemp eller flykt. Deretter utvidet de det med et tredje, freeze. Nå kan man lese om enda flere reaksjoner på akutt stress: Freeze, flight, fight, fright og faint. Jeg sier dette bare for å vise at Det er ingen historisk enighet om disse begrepene, men at man etterhvert som man får mer erfaring, legger antall mulige reaksjoner til teorien.

Spesielt er det viktig for mennesker som jobber med vurdering og evaluering av mennesker å være klar over disse reaksjonene. Lærere, for eksempel, vet at barn skal oppføre seg i klasserommet slik at de lærer best. Og barn kan lære å oppføre seg. Det er bare det at akutt stress ikke medfører gjennomtenkt oppførsel, og at lærere flest ikke tenker på at det de påfører elevene, er nettopp stress. De gjør jo bare jobben sin; de skal undervise barna, og da må de også kontrollere dem. Og når barna oppfører seg feil, så er det noe som må korrigeres. Sant nok. Men det går ikke å korrigere uten å være klar over denne reaksjonen.

Jeg husker en gang en lærer “slo ned på meg” med et spørsmål, og jeg fikk en slik panikkreaksjon. Jeg husker spørsmålet fremdeles, fordi det var et spørsmål jeg absolutt kunne svaret på, men jeg skjønte ikke oppførselen hennes. Jeg er ikke en sånn som liker å rekke hånden i været. Da må jeg vente på tur, og lytter jeg da til de andre i mellomtiden (som man jo bør gjøre) har jeg garantert glemt hvorfor jeg rakte hånden i været. Sånn har jeg alltid vært. Sånn var jeg altså da også. Og det skal jo straffes, så læreren pekte på meg og så på meg med lynende øyne og spurte hva statsministeren i Norge het. I hodet mitt virrer spørsmål som “hvorfor spør hun sånn, hvorfor liker hun meg ikke, hvorfor klarer jeg ikke å tenke klart, hva er damen ute etter, er det meningen jeg skal stå fast nå” og så videre, – en akutt stressreaksjon som kom fullstendig i veien for min evne til å tenke på det jeg burde tenke på. Jeg gikk i freeze. For ikke å virke helt idiot sa jeg et eller annet enda dummere, og læreren hadde forsterket sitt inntrykk av at jeg var litt oppviglersk og uvillig av meg. Eller dum. Ser du, jeg lurer fortsatt….

Sånn tror jeg vi ser mye av på skoler. Barn som ikke klarer å ta situasjonen på strak arm, fordi de tolker for mye. Og reaksjonen kan være: Fight – bråk. Flight – løpe vekk. Freeze – ikke vise respons. Fright – begynne å gråte. Mine “oversettelser” er ikke annet enn en eksemplifisering for å vise hva vi faktisk ser i skolen. Det som omtales som problemoppførsel og som man må slå ned på. Bare at man ikke kan slå ned på en stressreaksjon. En stressreaksjon tåler ikke å bli besvart med korreksjon. Barnet lærer ikke til neste gang at det ikke skal bli redd, det lærer at dette er en farlig situasjon som du har all grunn til å bli redd for. Følelsen blir forsterket neste gang. Derfor er ikke korreksjon alltid veien å gå. Den voksne må forstå hva som skjer og a) unngå situasjoner som skaper slik stress eller b) forklare barnet hva som skjer. Det er den voksne som må forstå det, for det gjør de fleste barn ikke. De bare reagerer.

Det går an å leve med akutt stress. Det er en del av livet. Men man trenger redskaper for å håndtere det. Man trenger kunnskap om hva som skjer. Voksne klarer å håndtere det når de forstår hva som skjer. De kan øve inn slike setninger som “jeg trenger å tenke meg om et øyeblikk”, til bruk når de kjenner at situasjonen oppstår. Da blir det ikke et problem. Men man trenger altså å vite hva som skjer.

Barn forstår ikke hva som skjer, med mindre de er spesielt kloke. Nå er det faktisk mange høysensitive barn som er nettopp det. Veldig kloke. De skjønner ikke hvorfor lærerne ikke ser at de påfører barna stress eller skaper negative følelser. Så lærere, som tilbringer hverdagen med barn, bør vite hvordan de påfører barna stress, og at reaksjonene er nettopp stressreaksjoner. De bør forstå det, fordi at stress må håndteres på en helt annen måte enn alminnelig moro-støy. Kanskje er det slik at 80% av elevene i klassen har godt av litt korreks på oppførselen sin, og at de reagerer med å oppføre seg bedre neste gang. Men stresser du et allerede stresset barn, vil ikke oppførselen være korrigert til neste gang. Da er veien til neste stressreaksjon enda kortere. Du vil møte piggene ute, resignasjon, tårer, motløshet, reaksjoner som ikke akkurat fremmer læring.

Jeg tror en voksen som må håndtere et barn som har opplevd akuttstress og reagert på denne måten, kan være veldig tjent med å snakke med barnet om nettopp disse følelsene. La det forstå, som du selv må forstå, at følelser er noe vi har og må håndtere. Det er helt ok. For reaksjonen kommer jo gjerne av at man slett ikke forstår eller håndterer følelsene. Men de er der, og de bør være der. Men de er ikke farlige. Barn kan også lære å si at “jeg trenger å tenke meg om”.

Dette kan være greit å tenke på også når en treffer voksne med alle piggene ute. De som angriper i diskusjon. Eller de som går i sinne. Kanskje de faktisk oppfatter situasjonen som farlig, at de reagerer normalt på en akutt stressreaksjon. Skal du komme dem i møte, skjønner du at det må andre metoder til, som ikke virker truende, som ikke skaper, men snarere reduserer stress.

 

Advertisements