Sårbarhet / tilstedeværelse / mottakelighet

solblomstSolen varmet huden min, den svale brisen fikk blomstene til å vaie lett og jeg kjente en ubeskrivelig lykkefølelse. Helt ut av intet. Like ut av intet kom tristheten, kort tid etterpå. Jeg ble forvirret, men kjente igjen følelsen fra tidligere. Denne gangen fikk følelsen en slags knagg i et intervju med Morten Krogvold. Han var ikke helt enig i at han var sårbar. Han kalte det tilstedeværelse.

Tilstedeværelse er et godt ord. Å være veldig tett innpå følelsene, på tilværelsen. Den forklarte begge følelsene. Jeg ER der, jeg er MED. Jeg kunne kanskje sagt “sårbar” om tilbøyeligheten til den triste følelsen, men jeg synes ikke ordet dekker den euforiske lykken. Den passer heller ikke med min voldsomme irritasjon over alt som er galt i samfunnet. Min dype fortvilelse over all urettferdighet. Følelsene kommer fra samme sted. Alle de følelsene er sterke. Jeg kunne aldri kalt dem en svakhet.

Men denne plutselige svingingen ga meg et nytt begrep. Mottakelighet. Jeg er ikke alltid like mottakelig. Jeg har ofte en høy toleranse for mye rart. Men plutselig, innimellom, har jeg ingen toleranse. Jeg blir usigelig lei meg for urettferdighet, og jeg blir usigelig glad for solstreif. De går så hånd i hånd at jeg kunne ikke annet enn beskrive det som en spesiell mottakelighet. For det jeg opplever, er høyst reelt, og er absolutt en gave, og absolutt ingen svakhet. Men det kan være ganske slitsomt og overveldende.

For å kunne leve med denne sterke mottakeligheten, må vi lære oss å skjerme oss i blant. De fleste av oss kan det. Men i perioder hvor vi er ekstra mottakelige for alle signaler, er det vanskeligere å skjerme oss. Vanskeligere å skille viktig fra uviktig. Men det er viktig at vi forstår at denne sterke tilstedeværelsen er nyttig. Vi lærer usigelig mye av den. Vi må tillate at den er der, fordi vi ER sånn. Men hvordan kan vi orke det?

Jeg fikk i alle fall lyst å bytte ut ordet sårbarhet, fordi den ikke sier noe om nytteverdien. Er vi mottakelige, må vi være klare til å ta imot, og det er mye mer fruktbart. Det betyr at det er greit. Det er greit å oppsøke samtalehjelp i slike faser, fordi at å ta imot ikke er det samme som å klare å distribuere. Snakk med noen, og da fordi at du må sortere alt du tar imot. Det er ingen svakhet.

Vi er vant til å tenke at psykisk ubalanse er sykt. Det er det ikke nødvendigvis. Det kan godt være at psykisk ustabilitet er veldig viktig for menneskeheten. Det ER farlig å være menneske, men det er enda farligere å gå rundt å tro det. Derfor må menneskeheten fordeles slik at noen er mer mottakelige enn andre, så vi kan si fra. Vi skal ikke sitte der som mottakssentraler uten utløp. Og vi kan ikke være like mottakelige hele tiden.

Tenk på Morten Krogvold. Han er kjent for sine veldig gode portrettfotografier, som speiler sjelen til objektet. Det kan han gjøre bare fordi han er mottakelig for det. Du kan se at han er tilstede i samtalene med menneskene. Tenk på Munch. Hvor han må ha tatt imot impulser som han MÅTTE få utløp for, selv om andre var uenige i måten han gjorde det på. Tenk på Ghandi. Han hadde ingen (siden Jesus) som gikk foran ham og sa at den eneste måten å skape fred på er gjennom fred. Han MÅ ha vært spesielt mottakelig for godt og vondt for å klare det.

Å være mottakelig er en oppgave du har fått utlevert. Hvis du ikke vil ha den, vil du slite. Hvis du aksepterer at du har en gave, en egenskap som innebærer et sterkt mottaksapparat for inntrykk, er det lettere å takle det. Ikke skyv det bort, men ta imot. For har du det, så har du det. Den beste måten å leve med det på, er å ta imot og akseptere, og til og med sette pris på det.

Enig?

Advertisements