I vårt egoistiske samfunn
Jeg leste akkurat et innlegg om selvsentrering og egoisme i samfunnet vårt. Og at Per Fuggelli har sagt at vi må tenke litt mer på andre og litt mindre på oss selv. Det er nok sant for samfunnet som sådan. Men i høysensitivsammenheng hører jeg aldri dét. Der snakker man som regel om det motsatte, at man må tenke litt mindre på andre og litt mer på seg selv. Det får meg til å tenke. Det er jo ikke så enkelt.
Saken er at mange høysensitive har gått gjennom et liv og ikke klart å se skillet mellom seg selv og andre. De gjør det andre mener er best, fordi de rett og slett speiler seg for mye i andre. Det kan bli veldig forvirrende, all den tid at “andre” er veldig mange flere enn en selv. Derfor skal ikke høysensitive tenke så altfor mye på hva andre synes. Det er en treningssak, og noe man må jobbe mye med. Men det er ikke dermed sagt at en skal tenke mindre på andre. Man skal bare prøve å speile seg mindre i andre. Ikke gjøre slik som andre sier er best for en. Andre vet nemlig ikke det.
For å klare å bli den beste versjonen av deg selv, må du kjenne deg selv. Tenk mindre på hva andre synes om deg, men det kan være at du er av typen som MÅ tenke på andre. Være til nytte. Være meningsfull for andre.
Tre av de fem sensitivitetene mange opererer utfra, omhandler andre. Den sosiale sensitiviteten som gjør at vi sanser andre menneskers humør og hvordan de har det. Det er det som gjør at det tidvis kan være vanskelig å vite hva som tilhører deg, og hva som tilhører andre. Det er ikke bra for oss å ta innover oss alle menneskers nedturer og dårlige dager. Derfor må vi kunne beskytte oss. Det betyr dog ikke at høysensitive per definisjon bør tenke mest på oss selv. (Ikke at så mange går rundt og tror det, men i debatten kan det virke sånn). Mange av oss har sterk iboende idealistisk sensitivitet, som er den som gjør at vi kan ofre nesten hva som helst for en bedre verden. Den dreier seg nettopp om å verne om andre. Det være seg dyr, mennesker eller jorden. Hvis vi glemmer dette aspektet ved høysensitivitet, kan vi beskytte oss til depresjon. Det er ingen tjent med. Den siste sensitiviteten som er den spirituelle, dreier seg om meningen med livet, at vi føler at vi er en del av noe større enn oss selv. De høysensitive som har mye av denne typen sensitivitet vil slite mye dersom han eller hun ikke får lov til å hjelpe andre, til å bidra til å rette det som er galt. Derfor er det ingen motsetning mellom å tenke på seg selv og å tenke på andre.
Det kan være forvirrende å følge med på en ideologisk debatt om mindre egoisme og selvsentrering samtidig som all litteratur om høysensitivitet minner om at du må ta bedre vare på deg selv. Samfunnet er ikke sensitivt, tiden vi lever i er svært selvsentrert. Vi trenger at samfunnet blir varmere og mer inkluderende. Men for å klare å bidra med ditt, må du kunne stå trygt i deg selv og vite hvem du er. Det er dette litteraturen sier til deg. Ikke at du skal være mer egoistisk, men at du er nødt til å ta vare på deg selv slik at du best kan bidra til en mer sensitiv og inkluderende verden.
Uansett hva vi diskuterer kommer vi alltid tilbake til ordet “balanse”. Vi er alle del av en større verden, og å finne en god balanse mellom egne og andres behov er vel det beste for alle parter. Det du gir, får du ofte tilbake. Derfor er det viktig å være trygg nok på seg selv til å våge å gjøre mot andre det man vil at andre skal gjøre mot en selv. Og trygg nok til å vite hva det er for noe.