Til dem som ikke tror

Det er mange skeptikere der ute som ikke tror at høysensitivitet finnes. Det er veldig plagsomt for dem som nettopp har funnet trøst i karaktertrekket sitt. Men de som har glede av å nedsnakke høysensitivitet, tar det mer seriøst enn de skal. Det er jo ikke for DEM dette trekket er løftet frem. Derfor skrev jeg dette innlegget i den andre bloggen min, som jeg nå fant ut at også hører hjemme her:

Kategorier finnes ikkebricks

Vi mennesker liker å kategorisere hverandre, og gjør det ofte. Ellers hadde det blitt dårlig med statistikk. Men de fleste kategorier er ikke annet enn sammenligningsgrunnlag. Derfor er det meningsløst når man sier at noen kategorier finnes og andre ikke. Alle kategorier er konstruksjoner, og vi bruker dem kun fordi de er nyttige.

Daglig forholder vi oss til kategorier som tykk, tynn, høy, lav, utlending og nordmann, mann og kvinne – og noen av oss til kategoriene høysensitiv, lavsensitiv og vanlig sensitiv. Alle sammen er konstruerte, og alle er relative. Egentlig kan vi alle definere oss som ett eller annet sted på en eller annen skala. Hvordan vi kategoriseres avhenger av hvem vi måler oss i forhold til.

Jeg gikk en gang på skole i Frankrike. Der var der en gutt på ca 185. Han likte seg godt i klassen, for der var han middels høy. Men i Taiwan hvor han kom fra, raget han et hode over alle han kjente. Han skilte seg ut. 185 er ikke så høyt. 198 kan være høyt, men hvis du spiller på et gjennomsnittlig amerikansk basketballag, føler du deg kanskje ikke spesielt høy. Du drar ikke spesielle fordeler eller ulemper av det, men du rekker. Hvis du er 198 og guide i Pompeii, gir du deg kanskje etter å ha stanget hodet i for mange døråpninger. Høyde er relativt i forhold til miljøet du befinner deg i.

Det samme er tykk og tynn. I våre dager har tynne mennesker lår som aldri møtes, og tykke er noe helt annet enn det var da jeg var liten. Definisjonen på tynn og definisjonen på tykk har endret seg i takt med modellenes avmagring og befolkningens vektøkning. Det er likevel helt vanlig å foreta slike kategoriseringer, og noe av årsaken har  med klær å gjøre. Det finnes klesbutikker med en vanlig kolleksjon, én peitikolleksjon og én for store størrelser. I Tyrkia så jeg et skilt med så mange X-er foran L’en som jeg aldri har sett før. Vi fører XXXXXXXXL, eller noe i den duren. Store størrelser har forandret seg. Skalaen har blitt større. Ingen forsker på HVOR tykk som er tykk, men mange forsker på hvordan fedme eller lav vekt påvirker livene våre. Og hvor høy eller lav BMI man kan ha før det bør ringe en bjelle.

Menn og kvinner er ikke bare menn og kvinner. Det finnes kvinner født i mannskropp og menn i kvinnekropp.  Kjønnsorgan, kroppshår, hormoner og testosteron, alt er med på å definere hva du er. Jo tydeligere du er, jo bedre er det vel. Det er plagsomt å stadig bli glant på eller spurt. Nylig fant der sted en rettssak som ga en transperson lov til å benytte seg av dametoalett. Kjønn er viktig hovedsaklig når man tenker forplantning. Men det er ikke alle kvinner og menn som kan få barn sammen uansett. Ser man slik på det, finnes knapt kjønn, heller.

Voksen og barn er ikke absolutt, heller. Vi sier at man er voksen når man er myndig. Men stadig færre 18-åringer flytter hjemmefra, så kanskje er de ikke voksne likevel? I noen land gifter man bort 14-åringer. Det kan se ut som at voksen har noe med landets og familiens økonomi å gjøre, ikke hvilket øyeblikk man treffer modningsnivået Voksen. Det er relativt.

Hvilket land man kommer fra avhenger også av hvor landegrensene er satt opp. I Europa har mennesker våknet opp som Belgier og sovnet som Nederlender, bare fordi noen endret grensene. De er kanskje satt i stein, men stein er jammen ikke sterkere enn politikk.

Om du er flink eller ei er også relativt. På skolen ser man etter én type flinkhet, som slett ikke sikkert er verdifull når man kommer ut i arbeidslivet. På skolen skal man reprodusere det læreren sier. Da er du flink i forhold til dét og til de andre elevene i klassen. Men tror du at det stemmer, kan du få deg en på trynet når du kommer i et miljø hvor andre er flinkere enn deg, eller de måler andre ting etter en annen skala.

Vi er alle enige om at disse kategoriene finnes. (Er vi ikke?) Selv om de egentlig ikke er absolutte. Man trenger ikke å forske all verden på om 198 er høyt eller ikke.  Den som er det, merker om det er praktisk eller ikke og forholder seg ofte deretter. Hvis han (eller verre, hun) var veldig høy som barn, kan hun ha blitt ertet voldsomt for det, og endt med en lut holdning fordi hun helst ville gjemme seg. Men kom hun rett inn på basket og fikk briljere med sin praktiske høyde, kunne hun ende med bøtter av selvtillit.

Derfor er kategorier viktige, eller ikke viktige. Akkurat nå er det greit å kategorisere folk etter sensitivitetsgrad. Dette er fordi det er upraktisk i dagens samfunn å se bort fra det. Samfunnet tar lite hensyn til at noen senser mer enn andre, dermed er det ofte upraktisk å være det. Når man læres opp til ikke å bry seg om følelser, ikke å ta hensyn til hvordan man har det, vil noen av oss rett og sett takle det mye dårligere, og bli syke. Da må man stoppe opp og se på hva som bør endres. (Slik som dørkarmene er blitt hevet i takt med at menneskene blir høyere, og klær produseres til å passe alle størrelser).

Høysensitive møter en viss motstand fra det jeg vil kalle skeptikere. Til skeptikerne som hevder at høysensitivitet ikke finnes: Jeg kan til dels si meg enig. Klart det ikke finnes – like lite som høy og lav, tykk og tynn, voksen og barn. Men det er praktisk å dele det opp sånn. Fordi mange som har blitt ertet fordi de gråt lett som barn, eller fordi de kvepper så høyt, eller fått kjeft fordi de ikke kan sitte i ro, eller fordi de er for stille, har behov for å vite at de ikke er alene. Det er vanskeligere å få øye på om du er sensitiv enn om du er høy. Derfor må det snakkes om. Fryktelig mange høysensitive har fått utrolig mye hjelp av å vite at det er andre som er som dem.

Vi trenger ikke forske mer på om det finnes. Sensitivitet er like er relativt som høyde, størrelse og status. Alle befinner seg ett eller annet sted på den skalaen også. De fleste er i midten, noen er i bunn og andre er på topp. De som skårer høyest, er de som kanskje sliter mest med at samfunnet har blitt mer «effektivt», målstyrt og skjemabasert. Det er først når noen sliter, at det har noen hensikt å snakke om det. Det finnes bøtter av høysensitive i historien som har hatt det helt topp. Spesielt når de har fått leve som de ville, i små samfunn, som medisinere og vismenn, i pakt med naturen og blitt sett opp til som de som hadde svarene. Det var tider, det, gitt. Da snakket de ikke om høysensitivitet.

Til skeptikerne der ute: Denne kategorien er ikke til dere. Dere er ikke målgruppen. Det er ikke viktig hva dere tenker. Det er viktig for oss å forstå at dere ikke forstår oss, og hvorfor dere ikke forstår: Forskning har vist at dere ikke har like mange speilnevroner som oss, og derfor ikke så lett kan sette dere inn i andres følelser. Det er greit. Vi kan leve med det. Bare dere ikke jobber med mennesker og forteller dem at de ikke er som de er. Det kan gjøre skade. Ellers er det ikke nøye.

Kategorien er for å vise de som er øverst på skalaen av utleverte speilnevroner og dybdeføling, at det er greit å være sånn også. Det har sine sider, akkurat som det har sine sider å være høy og sterk eller liten og spretten. Alt har sine fordeler og ulemper.

Jeg vet at jeg er høysensitiv fordi jeg alltid har merket at jeg sanser og føler mer enn andre. Utover det er det ikke viktig. Jeg har blitt ertet mer fordi jeg er blond og sopran, enn fordi jeg føler sterkt. (Neida, jeg tok meg ikke nær av det…) Men siden jeg føler sterkt, og har en røys speilnevroner, er jeg flink å hjelpe mennesker som trenger hjelp til å forstå seg selv. Det er ikke verre. Jeg har tre jobber og tre styreverv, familie og fritidsaktiviteter, så det er ikke sånn at jeg ikke kan jobbe fordi jeg er grusomt sensitiv. Men det er fordi jeg vet hvordan jeg er og dermed vet hva jeg kan jobbe med, for å få masse energi. Derfor er det greit å ha denne kategorien, selv om den strengt tatt ikke finnes, annet enn relativt i forhold til andre.

Det finnes ingen kategorier. De er bare hjelpemidler til å forstå verden bedre. Hjelper de ikke deg, er de ikke viktige for deg. Men de kan være viktige for dem det gjelder.

Advertisements