Å være i veien

IMG_0432I vårt samfunn er det så viktig å oppdra. Våre barn skal bli skapelige samfunnsborgere. Dette må læres. Vi må oppdra dem til å bli slik vi tror er best. Av og til opplever jeg dette omtrent som en svingdør i fleisen. For å oppdra noen innebærer at den som oppdrar vet best. Jeg tror at mange høysensitive kommer skadelidende ut fra denne praksisen. For andre vet ofte ikke best.

Samfunnet er hierarkisk. Noen står på toppen og vet aller best. Politikere, for eksempel. Som bestemmer hva offentlige ansatte skal bestemme og vite best om. Som for eksempel lærere. Og deretter selvsagt foreldre. Og på bunnen av dette sitter de umyndige, som ikke vet noe som helst, om verden eller seg selv. Blanke ark som vi skal lære opp. Det er ikke sant, men det er en vedtatt sannhet likevel.

I dette bildet sitter der mang en høysensitiv sjel som ikke er slik som de blir fortalt at de skal være. De blir fortalt at de må passe inn. “Du må jo ha deg en utdanning. Ellers kommer du ingen vei i livet.” Og “Du må jo tjene penger. Ellers klarer  du deg ikke i livet”. “Skal du klare å gjennomføre dette må du selvsagt være på skolen klokken halv ni hver dag, ellers er det ingen som vil ha deg”. “Du må ikke ta ting sånn innover deg”.

Dette er helt totalt vanlige utsagn som mange mennsker møter daglig. Ingen stiller spørsmål ved sannhetsgehalten i utsagnene, ingen spør om det nødvendigvis må være sant. Selv ikke de som det ikke stemmer på.

Hvor mange tenåringer føler meningsløshet ved det de lærer om på skolen?

Hvor mange mennesker tenker at penger er ikke alt? Penger korrumperer, penger skaper egoisme og fattigdom og ødelegger kloden vår?

Hvor mange er nattugler og trives best med å jobbe om kvelden? Som kulturarbeidere, bartendere, musikere, helsearbeidere? Kan de få jobb?

Hvor mange tar andres følelser inn over seg, og har evnen til å muntre opp, forstå, gi fremragende service, en hjelpende hånd? Når sluttet det å være fantastiske egenskaper?

Typisk høysensitive reaksjoner og verdier. Til daglig blir de hevdet å være feil.

Da jeg var ung, hørte jeg dette til stadighet, og resultatet var at jeg følte at jeg ikke hørte til. At jeg var i veien. Det var en ensom og vond følelse. Resultatorientert som jeg er, bestemte jeg at jeg ikke skulle høre på andre, jeg skulle gå min egen vei og være min egen sjef. Sjef i eget liv. Lage veien selv og bevise for meg selv at det går an. Jeg føler ofte at jeg har lykkes, men kræsjer av og til med de som er av en annen oppfatning. De som sier at jeg burde gjort ting annerledes, eller de som sier at andre ikke velger rett. Da møter jeg min egen trass til de grader, og blir påminnet følelsen av å være i veien, av ikke å høre til. Da får jeg et intenst behov for å være et annet sted. Bryte ut igjen. Løsrive meg fra den tvangstrøyen andre gir meg. Det er min reaksjon.

For mange betyr den nevnte “oppdragelsen” et liv i ensomhet, og følelsen av aldri å passe inn. Ikke alle høysensitive har min trass og egenrådighet. Ikke alle har erfart at de har påvirkningskraft i eget liv. Det er min ambisjon å gjøre noe med. Jeg ønsker at alle skal vite at de har rett til å ta den plassen de trenger i sitt eget liv. Jeg er for glad i mennesker til å aksptere at noen tror at de ikke er god nok. Jeg er for sta til å tro på såkalte autoriteter som tror de vet best på andres vegne. Jeg er for sint til å akseptere deres virkelighetsoppfatning. Jeg er for positiv til å tro på deres dommedagsprofetier. Kort sagt, jeg føler altfor sterkt om dette til å la middelhavsfarerne bestemme hvor veien skal gå på vegne av oss alle. Fordi at om alle går i flokk, skjer intet nytt. Og da vil mange fortsette å føle seg i veien.

Å føle seg i veien er et signal om at en er på feil spor. Ingen er i veien. Alle har rett på sin egen plass. Sterke følelser tar stor plass, men det skal de. Det er derfor de finnes. Det er derfor alle dyrearter har sine sensitive 20% – fordi det er nødvendlig. Hvis vi ikke gir dem plass, vil det ikke være nyttig. Da vil det faktisk bare være i veien.

Det er ikke alle som ser nytten av oss som er i veien. Men hvis vi tenker etter, gjør vi det selv. Og ser vi vår egen nytteverdi, kan vi gå der vi hører hjemme, der hvor vi ikke er i veien.

Da er vi vel på rett plass.

Advertisements