Jackpot! Du vant hele sulamitten!

IMG_6299.JPGÅ være høysensitiv kan også ses som å ha vunnet i lotto, hele potten rett i hodet!

Det høres veldig bra ut, ikke sant? For godt til å være sant, rett og slett. Men tenk, da. Hvis Norsk Tipping ringte deg en dag og fortalte at du hadde vunnet fire millioner. Vet du hva som kommer sammen med denne potten? Et tilbud om veiledning. For mye av det gode kan være utrolig bra, men det er krevende! Det er lett å kaste bort, og lett å bruke feil. Det krever faktisk en god del ekstra tankekapasitet.

Første gang jeg så dette bildet for meg, så jeg et kjempelass med mynter falle i hodet på meg. Det stakk og traff meg i øynene, og ikke minst ble jeg usigelig overstimulert. Hvordan skulle jeg dukke unna, hvor skulle jeg gjøre av dem, hvordan skulle jeg disponere dem, og kom noen til å komme løpende og stjele av meg? Og ville det i så fall gjøre noe?

Plutselig så hele det bildet ut som en helt vanlig dag. Bombardert av inntrykk som jeg må disponere på en eller annen måte. På en god dag er jeg usigelig glad for alle disse inntrykkene. Akkurat nå er duften av regn på solfylt asfalt, blomster og våknende natur en del av pakken. Sukk, så uendelig deilig! Det er oppskriften på lykkelig. Lyden av fuglekvitter, blandet med de rareste utbrudd fra forvirret russ: Morsomt, gir meg en følelse av liv. Nyheten om omkomne fra flystyrt. Vond, vanskelig. Tårer presser på. Men så må jeg tenke jobb og alt ansvar som hviler på meg. Det strammer seg i magen og jeg er usikker hvilken ende av inntrykkene jeg skal ta inn først, bli ferdig med, komme videre. Jeg disponerer, reagerer, prioriterer. Det er en helt vanlig, god dag. En lottogevinst som gikk i pluss eller i alle fall rundt.

En dårlig dag er ikke sånn. Da tar inntrykkene overhånd og jeg tenker ikke klart. Begynner i feil ende og kommer ikke videre. Som om lottogevinsten gikk med til brannslukking, dekke tap. Du ser hvordan pengene renner ut uten at det kommer noe godt ut av det. Men det må ikke være sånn. Det er bare en dårlig dag. Skal du disponere rett, trenger du gjerne veiledning. Bare at Norsk Tipping ringer ikke. Ikke noen andre, heller, for den del. Men hjelpen finnes. i deg selv, faktisk. For du sitter på hele potten. Du må bare få tilgang til den. Som om pengene er innelåst i en pengebinge. Der gjør de ikke nytte for seg. Du må finne nøkkelen og komme deg inn og hente litt.

Tilgang er det samme som bevissthet. Så lenge du vet hva du har, kan du finne tak i det. Da må du vite hva disse verdiene er godt for. Det er nemlig meningen at vi skal ha dem, på godt og vondt. Det er de samme egenskapene som er slitsomme som skal gi deg løsninger. Det er bare så vanskelig akkurat når du er sliten. Derfor er det så viktig å finne balansen. Sliten er greit, så lenge det ikke er hele tiden. Sliten er tiden for å prioritere å hvile litt.

Det å ta inn hele verden, hele tiden, er en gave. Det er kun gjennom det at man klarer å se de store linjene, de små nyansene, som folk flest ikke har kapasitet til å se. Folk flest må være arbeidsmaur. Vi trenger alltid flere som går i flokk enn som går foran. Det er helt unødvendig at folk flest skal ha et hode fullt av informasjon. Men noen må ha det. Ellers vil ingen tenke nytt, ingen reagere på at strømmen går feil vei. Ingen vil avsløre keiserens nye klær. Ingen vil oppdage at bremsen er dårlig, og at alt går for fort.

Verden er full av godt og vondt. Vi som ser alt, kan i grunnen velge hva vi vil gjøre med det. Jeg for min del ønsker å se noen av problemene, fordi jeg ønsker å bidra til å gjøre noe med det. Det krever at jeg tar inn over meg noe smerte. Siden jeg er bevisst på dette valget, gjør det ikke så lammende vondt å ha vondt. Og siden jeg vet at jeg er nødt til å ha en viss balanse for å klare å gjøre noe, er jeg bevisst på at jeg må ville meg selv godt. Derfor bevilger jeg meg selv å lempe på noen av kravene som samfunnet pålegger meg. Jeg tillater meg å bruke mine egne briller og foreta mine egne prioriteringer. Dette gjør meg sterk, fordi jeg må stå for mine valg. Det føles verdifullt, men det krever mot. Det koster, men er verd det. Så lenge jeg vet det, er det lettere å bære.

Men det er som de sier. Hvor tungt er et glass vann?  Det kommer an på hvordan og hvor lenge du bærer det. Det er lett en god stund. Men etter lang tid når armen blir sliten, da blir det tyngre og tyngre. Det gjelder for alle. Som høysensitiv bærer du nok mer enn et glass vann. Du bærer kaffen for din far og teen for din mor, juicen for din niese og så et brett med boller så alle blir glade. Det er ikke så tungt, men sabla komplisert å drasse på. Det er lett å søle, lett å miste, lett å gjøre feil. Å gjøre feil er det verste du vet. Å gjøre feil er en katastrofe for mange høysensitive. Da blir det lettere å dukke unna, men det gir ikke følelsen av å mestre. Heri ligger balansen. Det er vanskelig å ha det lett. Det er lett å forbli i det vanskelige.

Det er som om du fikk jackpotten i hodet, i form av mynter. Det er et slit å grave seg opp derfra, men når du sitter på toppen etter gravingen, er alt mye bedre. Da ser du én haug, i stedet for en million mynter. Det er lettere å telle til én enn til en million. Og så må du gjøre som du må hvis du skal spise en elefant: Ta en bit om gangen. Spiser du den sakte, kan det hende at du kjenner at den smaker godt!

Å være høysensitiv er som å ha vunnet hele jackpotten. Det ER en gave. Men det er krevende å disponere den rett.

IMG_6375.JPG

Advertisements