Inntrykksnarkoman  og signalblind

Vi hører mest om høysensitive som blir sliten i møte med for mange inntrykk og som deIMG_0194rmed trenger mye nedetid. Egentlig er det sånn med de fleste: Man blir sliten av for mye. Men det er ikke alle som merker signalene i tide. Dette gjelder typisk de såkalte ”sensation seekers”, eller som jeg nå kaller inntrykksnarkomane. De som får så mye energi av å ha mye å gjøre at de ikke merker når nok er nok.

Du har hørt begrepet arbeidsnarkoman. Det er en som trenger å jobbe, og jobber veldig mye. En inntrykksnarkoman trenger å få impulser, inntrykk, noe å bruke seg på, gjerne hele tiden. Jeg er en sånn. Hvis jeg merker at det blir for rolig rundt meg, får jeg et panisk behov for å sette i gang ting. Gjerne mange aktiviteter, i tilfelle noen av dem ikke blir noe av. Det hender rett som det er at jeg lurer på om jeg har gått fra forstanden, fordi jeg planlegger mer enn kalenderen har plass til. Men utrolig nok går det stort sett bra. Det føles vilt travelt i perioder, men jeg får jo så mye energi av det! Det er kjempegøy!

Jeg har hatt noen samtaler med andre innstrykksnarkomane. De elsker  å ha mye å gjøre, og kunne ikke forestille seg å si nei til noe som helst. Alt er jo så gøy! Dette heter JA-mennesker. Arbeidsgivere elsker dem. Alle som trenger å få noe gjort, elsker dem. De virker å ha en hel masse energi og flere ekstra gir. Frem til de plutselig møter veggen med et brak. Eller får en eller annen mystisk diagnose som legene ikke finner ut av. Det er da de kommer til meg, for å be om råd om hvordan finne balansen, hvordan se signalene før det er for sent.

Det er nettopp dette det er snakk om. Balanse og signaler. Balanse mellom for mye og for lite, eller mellom nok og ikke nok. Hvordan si nei, når man har lyst til alt? Hvordan velge vekk noe? Hva skal man velge vekk? Det kjedelige, så noen andre må ta seg av det? Det er jo dårlig gjort. Dessuten er det jo utfordringer man vokser på. Dette er utrolig vanskelig. Jeg tror det er viktig å anerkjenne at det ER vanskelig. Å finne ut av det tar tid. Man må ha opplevd litt for å vite hvordan signalene ser ut.

Signalene. De er der. I retrospekt kan vi ofte si at de var der, men vi så dem ikke. Vi så dem ikke før det var gått for langt, og kroppen hadde lagt seg i dvale. Det går gjerne så langt at de vanlige virkemidlene ikke virker lenger. Du klarer ikke å gå en tur i skog og mark. Du finner ikke ro til avspenningsøvelsene. Det er signaler med store bokstaver. De små signalene er vanskeligere å få øye på.

Jeg merker det selv i ekstreme perioder. Jeg holder meg våken i interaksjon med andre. Jeg gires opp av å holde et foredrag, ta imot mennesker, løpe ærender, være aktiv. Det er litt som å ruse meg på adrenalin. Jeg aner ikke at jeg er sliten. Før jeg kanskje havner i en kjedelig samtale, foran et kjedelig TV-program eller mangler eksterne stimuli. Da kan jeg tidvis merke at jeg er så trøtt at jeg kan sovne stående. Men jeg merker ikke det når jeg er aktiv.

Dette er typisk for en inntrykksnarkoman. Så lenge man er aktiv, merker man ikke at kroppen sliter. Hodet stimuleres så det overdøver alle signaler. Så hva skal man gjøre for å unngå å smelle?

Hvis du vet at du er typen til å gå på en vegg, er det smart å ta forholdsregler. Siden vi er så fryktelig ulike, er det umulig å følge andres klokker. Det eneste gangbare er faktisk å bli kjent med deg selv. Hvordan virker du? Hvilke signaler får du? Og hvordan skal du få tid til å legge merke til dem?

Avspenningsøvelser, rutinearbeid, kjede deg litt. Henge opp klær på snoren. Gjøre husarbeid når du egentlig skulle ha jobbet, se en grei dokumentar på TV. Ta deg tid! Dette må du gjøre hver dag, hele livet, selv når du ikke er sliten. For hvordan skulle du vite om du var sliten, sa du?

En inntrykksnarkoman får energi og krefter av å ha noe å fokusere på, gjøre på, tenke på. Det gir glede. Det er så fryktelig lett å bare si JA til alt da. Evnen er dessuten umåtelig positiv. Men disse kreftene drukner evnen til å kjenne etter om man er sliten. Balansen finner du ved å jobbe for å finne den. Det krever en form for arbeid som er vanskelig for en inntrykksnarkoman. Du må ut av flowen, ut av energien, ut av gleden. Ha en avtale med deg selv til bestemte tider som du blir enig med deg selv om, hvor du bare kjeder vettet av deg eller tømmer deg for bensin. Klarer du dette ofte nok, vil du klare å holde propellnivået gående uten å ofre for mye. Men det er ikke usannsynlig at propellnivået kan finne på å bli noe lavere enn du er vant til. Grunnen til at du blir utbrent er jo at tempoet er for høyt.

Hvis du elsker aktivitet, er det selvsagt ikke meningen du skal slutte med det. Du må bare innføre minus-aktivitet for å klare å fortsette. Det er når jeg kjenner at jeg er grusomt trøtt jeg kommer på at jeg kanskje bør sove. Jeg kommer ikke på det når jeg løper rundt som en Duracellkanin på syre. Jeg skal ikke sove hele tiden – bare litt mer enn vanlig, så jeg får ladet batteriene. Derfor tar jeg meg tid til de kjedelige samtalene om naboens hagegjerder, eller til å se på Allsang på Grensen, for holder jeg det overhodet ikke ut, er jeg trolig litt for sliten. Og passer det ikke akkurat da med en aldri så liten dupp?

Ekstroverte inntrykksnarkomane har det helt sikkert morsommere enn mange andre her i verden. Der ligger utfordringen. Hvordan si nei til alt som er gøy, når all moroa faktisk demper følelsen av å være sliten? Hvis du lurer på hvorfor vi møter veggen, er det nettopp kroppen som forteller deg at det ikke er så smart å bare kjøre på. Veggen er et redningsnett som hindrer deg å gå enda lenger. Veggen er kjip. Den er lærerik én gang, og kanskje til og med to. Men så er det nok. Da er det greit å være klar over at  signalene starter lenge før. Du må bare ta deg tid til å merke dem.

 

Kjenner du deg igjen? Kommenter gjerne! Det er for lite diskusjon om dette i høysensitivitets-diskusjonen, da sensationseekers er en minoritet i minoriteten.

Category : Uncategorized