Prinsessebok om høysensitivitet

ta-inn-hele-skjermen-05-02-2017-171325-bmpPrinsesse Märtha Louise og Elisabeth Nordeng har skrevet bok om høysensitivitet. Jeg har ikke lest den, men har lyst til å uttale meg uansett. For jeg synes det er ganske viktig at nettopp de skriver denne boken, selv om de får usannsynlig mye pepper for den.

Jeg har ikke lyst til å lese boken før jeg skriver dette, fordi det ville påvirke mitt syn på boken. Men det faktum at to høysensitive damer har skrevet en bok de vet de får usannsynlig mye pepper for, det står det respekt av. Og det slår ihjel det fagmiljøene sier at boken påstår.

Pepperet kommer åpenbart fra folk som ikke selv er høysensitive, og fra de som lever i psykolog-paradigmet. De som tror at alt som ikke er vitenskapelig bevist så godt som fagmiljøet synes det burde, ikke er sant. Jeg har hørt de påstandene så mye nå at de har helt skiftet valør fra saklig kritikk til papegøyesnakk. De gjentar det miljøet har sagt, uten å legge merke til den forskning som faktisk har blitt gjort siden sist.

Men mitt anliggende her, er at to virkelig sterke, åpne, modige damer står frem som høysensitive. De sier med det at å være høysensitiv absolutt ikke trenger å bety at man ikke tåler noenting. Kritikk sårer, men man kan leve med det. Motstand gjør vondt, men man står for det man står for likevel. Det heter styrke. De sier altså bare ved å stå frem, at sensitivitet ikke er svakt. De sier at bare du finner din vei, kan du utmerket godt klare å finne veien, selv om du lever i en verden som helt åpenbart ikke klarer å se at det å være høysensitiv kan være en utfordring utenom det helt vanlige.

Kritikken går på at de virker inkonsekvente i sine klager og hyllester. Kritikken går på at alle kan jo kjenne seg igjen i disse beskrivelsene. Kritikken viser at kritikerne ikke vet hva de snakker om. For høysensitivitet ER inkonsekvent.

Jeg pleier å beskrive høysensitivitet slik: 

Alle mennesker er sensitive i en eller annen grad. Ellers kunne vi verken lært noe eller unngått fare. Vi tar til oss ting. Smerte og glede og behag. Noen er veldig lite sensitive, andre er midt på treet, og noen er veldig sensitive. Det har vist seg at de som er mest sensitive er mer mottakelig for påvirkning, det være seg psykisk eller fysisk, positiv eller negativ.

For meg er dette åpenbart. Dersom du føler mer, føler du mer, liksom. De som ikke opplever at de føler mer enn andre,  reagerer ikke på sin grad av senstivitet. De som er mer sensitive enn de de omgås, og som lærer at de er for sensitive, lærer at de er feil. De trenger faktisk noen som forteller dem at de er helt normal, men at de faktisk reagerer mer enn andre. Mange som har levd et liv som de selv har trodd har vært feil, får endelig vite at de har medsøstre og -brødre. At de ikke er feil, men trenger andre redskaper enn de som ikke er så himla sensitive. Og der kommer Märtha inn. Hun sier det, og hun er så berømt at det blir lagt merke til.

Märtha er høysensitiv og prinsesse. Hun ble født inn i en familie som blir sett, studert, kritisert og derfor må være ytterst korrekt. Dette var vanskelig for henne. Hun måtte ta noen oppgjør som var voldsommere enn hva de fleste kan forestille seg. Hun sa fra seg rollen hun var født til, giftet seg med en ganske så ukonvensjonell fyr, startet en bedrift som du må være ganske så raus og åpen for å akseptere i et av verdens trangeste land. Hva sier det om henne? Jo, at hun må ha krefter i seg som er grådig mye sterkere enn folk flest. Hun vet det kommer til å smerte, men hun kommer styrket gjennom hver motstand. Hvorfor det? Jo, fordi det er også en del av det å være høysensitiv. Å være sensitiv forutsetter å være sterk. Sterke følelser, sterke reaksjoner. Dette kan virke inkonsekvent. Å følge disse sterke instinktene, koster. Jeg er imponert over at hun tør. Men jeg tror hun tør fordi hun må. Og det er noe av det mest fantastiske ved å være høysensitiv. Du reagerer så sterkt at du MÅ.

Jeg skulle ønske at kritikerne av boken kunne ha litt bakgrunnsforståelse av hva det vil si å være høysensitiv. Bare da vil kritikken være verd papiret det er skrevet på. Når kritikken kun dreier seg om å fnyse av selve karaktertrekket, blir den kun drittslenging myntet på mobben, og ikke verdifull for målgruppen. Og hva er da egentlig poenget med kritikk?

Jeg venter å se vralting i gørr fra medier hvor alle skal “ta” Märtha. Det er synd for de mange høysensitive som kommer i skade for å lese det. Det er synd for medienes renommé. Det er useriøst. Vi som følger med i timen, vet at det finnes mer forskning innen temaet enn fagmiljøene synes å påstå. Men tristest er det at de ikke synes å se hva som blir sagt. Märtha og co er ikke skrøpelige blad som trenger hjelp, men mennesker som selv har funnet sin vei i en verden som sier at de tar feil. All motstanden de møter, viser det i klartekst. De måtte hjelpe seg selv. Og de ønsker å hjelpe andre å hjelpe seg selv. Selvhjelpsbøker kan være mye bedre enn en psykologtime, hvis det faktisk er sånn at psykologen bare blåser av deg. Det er nemlig det fagmiljøene signaliserer i sine evige kommentarer om at høysensitivitet ikke bør tas seriøst.

Stå på, Märtha og Elisabeth. Dere går foran som gode eksempler for alle som ikke vet at høysensitivitet betyr et hav av styrke.

 

Advertisements