Mennenes inntog

IMG_0596.JPG

Hvordan går det egentlig med høysensitiv-saken i landet vårt for tiden? Vel, det er ikke så godt å si. Antall pressesaker har avtatt en del, og det virker noe mer stille. Samtidig er det flere som vet hva det er for noe. Den faglige debatten synes å være ved det samme. For lite og for dårlig forskning virker å være et lettvindt mantra for å slippe å forholde seg noe særlig til det. Jeg er ikke sikker på om den holdningen er så viktig, hadde vi bare sluppet å se den brukt som et argument.  La de som forstår seg på det, få lov til å holde på, og så kan de som ikke forstår det, holde på med sitt.

For det er mer enn nok av de som faktisk forstår. Det er i stor grad nettopp dem det gjelder.

I år har jeg ikke markedsført mine tjenester overhodet. Likevel har jeg hatt en jevn liten strøm av mennesker som ønsker veiledning som på en eller annen måte har med høysensitivitet å gjøre. Det som slår meg i år, er at når jeg ikke løfter en finger for å fortelle at jeg er her, kommer de som trenger det helt av seg selv. Det nye, for meg, er menn som sliter i karrieren.

Menn har ikke problemer med å snakke om karrieren sin. Det er lettere å snakke om det, enn om følelser. Når de først kommer, har de ikke problemer med å snakke om følelser, heller. For vi snakker ikke om tårer og sipping. Vi snakker om gørrkjedelige jobber som sliter på humøret og på tiltakslysten. Det er menn som har gjort som hodet (eller foreldrene, eller lærerne) formante, å velge fornuftig, ut fra samfunnets behov og utsikter til store penger. Vi snakker om høytutdannede menn med for høy lønn til å våge å vurdere å følge sine egne behov.

Dette er spennende, dere! Når mennene kommer etter, begynner ting å bli sant. Når vi ikke bare snakker om kvinner med nerveproblemer, men om tøffe menn som kjeder vannet av seg, da kan de som ikke forstår høysensitivitet kanskje begynne å fundere på det.

Høysensitivitet er ikke et problem i seg selv. Det er et problem når man hele tiden skal tilpasse seg et samfunn eller et levesett som man ikke passer inn i. Høysensitivitet innebærer at man har en haug med ressurser, antenner som oppfatter, et hode som kverner og ut av dette burde det kommet noe skikkelig bra. Men det gjør helst det når forholdene ligger til rette.

I dagens samfunn skal alle gjøre alt på en arbeidsplass. Du skal lese din egen korrektur, for eksempel. I effektivitetens navn skal du helst gjenta de samme prosessene bortimot daglig. Registrere, katalogisere, lese epost og svare på dem, det er myyyyye kjedelig arbeid for en kreativ hjerne. Det er kjedelig arbeid som opptar hodekapasiteten. Det går ikke an å være kreativ samtidig.  Dette er det som tar knekken på sivilingeniørene våre. De utdanner seg til noe ganske kreativt og oppdager at det er gudsjammerlig kjedelig når det kommer til stykket. I ro foran en pc i timevis.

De som ikke er høysensitive, klarer i større grad å holde ut når ting blir kjedelig. Men som vi vet, er høysensitivitet en forhøyet sensitivitet i forhold til det som oppleves (måtte bare fôre det inn med teskje), og man reagerer altså sterkere. Med frustrasjon, med motstand og til slutt så bare går det ikke.

Så hva må de gjøre, disse mennene? De må lære seg selv å kjenne. De må forstå at disse behovene de hadde som yngre, faktisk gjelder fremdeles. Må de være fysisk aktive, så må de. Må de kanalisere sin kreativitet på noe, så MÅ de. Det er ikke bare midtlivskrise som gjør at menn tar igjen det tapte. Noen er så drenert etter årevis uten utløp at de ville gått på en smell om de ikke gjorde det. (Det samme gjelder selvsagt kvinner, men menn er mye flinkere til å høre på gode råd. Kvinner har ikke like mye samvittighet til det.)

Menn som kommer til meg, har gjerne snakket med en venninne i all fortrolighet. De kan nevne høysensitivitet eller la det være, men mennene har oppsøkt meg ganske raskt. Det forunderlige er at de får seg en aha-opplevelse etter noen få øyeblikk.  Plutselig ser de at følelsene deres var rette. Hodet tok feil. Hodet driver nemlig og rasjonaliserer hva det skal være. En som har et sterkt følelsesapparat har gjerne grunn til å lytte til det.

Høysensitivitet er ikke en svakhet, men en fortrengt ressurs hos mange. Når de får høre at denne ressursen er både ganske vanlig og helt legitim, skjer det noe underlig med én gang. Ikke fordi jeg lærer dem noe nytt. Men fordi de egentlig vet det selv. De har bare ikke våget å tro på det. Og vet du hva? Menn er mye flinkere til å se det positive i det, så snart de blir forevist det. Vi har en del å lære, der, vi kvinner. Etter en liten samtale er de stolte som haner fordi de har ressurser som helt åpenbart er dritkule.

Dette er selvsagt en flik av et større bilde. Men jeg ville gjerne bare dele mine opplevelser fra det siste semerster, som står for meg som mennenes inntog på en arena som til nå har vært svært kvinnedominert.

Jeg ønsker menn velkommen inn i vår høysensitive sfære, fordi de åpner det større bildet av hva høysensitivitet er. Vi trenger den maskuline selvtilliten inn i historien vår. De hører jo like mye hjemme her som kvinner gjør det.

 

 

Advertisements