Om meg

Jeg heter altså Trude.

Jeg må nesten fortelle hvorfor akkurat jeg er så voldsomt opptatt av HSP. For det er jeg. Det er cirka tre hovedgrunner, tenker jeg. Det er:

  1. Jeg er en veileder, og har veiledet mange høysensitive.
  2. Jeg driver et senter som skal hjelpe mennsker som er utenfor arbeidslivet. Da kan jeg ikke la være å forholde meg til HSP.
  3. Jeg er høysensitiv.

I den rekkefølgen.

Første gang jeg hørte begrepet høysensitiv, tenkte jeg at “det er da jeg også”. Og så tenkte jeg ikke mer på det.

Andre gang jeg forholdt meg til begrepet, fant jeg ut av en deltaker som jeg måtte hjelpe ut av dårlig selvbilde. Hun var klart HSP, og jo mer jeg leste, jo mer kjente jeg meg igjen. Og jo mer kjente jeg mange jeg kjenner igjen. Mange jeg har veiledet. Og bøtter av biter falt på plass.

Som den høysensitive personen jeg er, gikk jeg grådig inn for oppgaven. Jeg kontaktet en psykolog, Foreningen for Høysensitive, grublet litt (mye), snakket hull i hodet på samboeren min, skrev en kronikk som kom på trykk i Bergens Tidende. Jeg tror jeg gjorde alt det på en uke.  Siden den gang har jeg startet en møteplass for høysensitive, og lærer veldig mye av det. Jeg synes det er veldig spennende!

Siden jeg begynte å sysle med dette spørsmålet har jeg funnet ut at alt jeg gjør, bunner i høysensitiviteten min. Mer enn andre HSPere, ser det ut for. Jeg har nemlig aldri trodd at det var noe galt å være sensitiv. Jeg trodde snarere tvert imot at det var noe galt med de som ikke var det. Og så viser det seg at det er nesten 70 i den kategorien… Jeg ble litt skuffet, jeg.

Men altså. Jeg er sosialentreprenør. Jeg fant ut at det må være forferdelig å være utenfor arbeidslivet og ikke ha noe positivt å bruke tiden på. Noe positivt som kan gi energi og glede, og gjøre en mindre deprimert og mer klar for å komme i jobb. Ikke sånn helt av meg selv, selvsagt. Gjennom samtaler med andre, mange andre. Da jeg skjønte hva jeg kunne gjøre, måtte jeg gjøre det. Jeg laget et senter for de som er utenfor arbeidslivet, og som trenger noe konstruktivt, positivt å gjøre mens de leter etter jobb. Kultur, kreativitet. Sykmeldte var egentlig min første kjepphest. Fremdeles vet jeg ikke helt hvordan jeg skal få akkurat det til, men jeg har ikke tenkt å gi meg.

Greien er at jeg plutselig nå ser at jeg har skapt et senter for høysensitive, egentlig. Ikke utelukkende, men det er den gruppen jeg har hatt i tankene. Uten at jeg visste at den fantes. For høysensitive er kreative, har behov for å bruke seg selv, for mening. Og det visste jeg jo, jeg bare visste ikke at vi hadde et navn, at vi var en kategori.

Jeg har veiledet mange høysensitive. De har fortalt meg at de er for pliktoppfyllende, for nøyaktige, for forsiktige, for snille, for sårbare… og jeg kunne ikke skjønne hvordan de var blitt ledet til å tro at det var galt. Men det vet jeg nå. De aller fleste HSPere jeg har snakket med, har trodd at det var noe galt med dem.

Men ikke jeg. Jeg har gode rollemodeller. Men nå har jeg skjønt at jeg er blant de heldige 15-20% i verden som har et sterkere nervesystem. Som reagerer med katastrofefølelse når noe er galt, men som opplever kunst, kultur, natur, meningsfylte samtaler og så videre, så mye sterkere og bedre enn “de andre”.

Og så er jeg ekstrovert. Ikke bare litt, heller. Jeg har bikket ekstrem for lengst. Det gjør meg til en litt uvanlig HSPer også, virker det som. Men det er sikkert derfor jeg skriver dette. Til deg. Og derfor jeg har HSP-møter, og derfor jeg driver Impulssenteret. Jeg har et stort kontaktbehov. Og innen akkurat dette feltet føler jeg at det er behov for meg. For som HSPer trenger jeg å føle mening med det jeg gjør. Det gjør jeg nå. Jeg skal fortelle verden om HSP!

– og du? Jeg blir veldig glad for bidrag og tilbakemeldinger!

trude

 

(Her kan du lese om Impulssenteret)

https://veldigsensitiv.wordpress.com/om-meg/du-vet-du-er-hsp-nar/

Advertisements