Du vet du er hsp når…

IMG_0462Den tanken slo meg noen ganger i går. Det gjør det stadig oftere nå som jeg har en knagg å henge ting på.

I går var jeg på shopping. Jeg er verdensmester i shopping på salg, har alltid vært det. 70% lyser opp på en spesiell måte, jeg ser fort gjennom alt og kommer ut igjen med noe smart som jeg er glad for i årevis etterpå. Vel, sånn tror jeg i alle fall om meg selv. Det funker av og til, men i går var det ikke helt sånn.

Du vet når salget går mot slutten og det kun er de rare tingene igjen, i størrelse knøttliten og enorm? Da er det akkurat som de tar frem et ekstra lager av klær som ikke ser ut i måneskinn. Og da mener jeg sånne som man aldri kan forestille seg har vært solgt i denne butikken. Jeg gikk rundt og tenkte at “dette skulle da aldri ha vært laget”, “hvorfor selger de dette?” og sånn. Jeg tok for meg hele kjøpesenteret ganske raskt, og da jeg kom ut derfra, var jeg kvalm.

Du vet du er hsp når du blir kvalm av at butikkene ikke er fine nok…

Jeg gikk inn i nærmeste Noa Noa. Ikke fordi de har noe til meg der, det er ikke mine farger. Men butikken er estetisk vakker. Da damen spurte om hun kunne hjelpe hadde jeg lyst til å si akkurat det, at jeg er her fordi jeg trenger å hvile øynene på noe fint og få balansen tilbake.

Jeg driver et sted som jeg deler med andre. De fleste møblene har jeg kjøpt med omhu på loppemarked. Noen få har jeg kjøpt fordi jeg trengte flere stoler, og resten har de andre kommet med. Av og til setter de helt feile stoler ved siden av hverandre. Det blir ubalanse i rommet, hele greien ser rotete ut. Enten trekker jeg for skyveveggen eller så rydder jeg. Jeg blir nesten sjokkert over at det er mulig å ha det så redselsfullt.  Jeg vet jeg er hsp når jeg blir irritert av det… Balanse i et rom er bare noe som må være sånn. Det er ikke lenge siden jeg forsto at det er en evne jeg har, og som ikke alle andre har. Jeg prøver å se det sånn, så slipper jeg å bli sjokkert hele tiden. Og så har jeg sluttet å si at det ikke spiller noen rolle hvor de setter stolene. Jeg sier nå: “det er det samme, det, bare det er feng shui”. Det skremmer vannet av hvemsomhelst. Det er kanskje min ondeste side, å like å skremme vannet av folk på den måten.

Det siste jeg gjorde i går, var å synge konsert i Grieghallen. Noe så fantastisk! Etter over 20 år i samme kor og samme konsertsal synes jeg fremdeles det. Vi var 150 korister på scenen, et flott orkester som høster lovord i Europa, den nye sjefsdirigenten som sjarmerte publikum med å snakke flere setninger på norsk og fullsatt sal. Jeg så på dirigenten som finjusterte både kor og orkester til å synge og spille rent, presist, i piano pianissimo og forte fortissimo og på kryss og tvers. Konserten fikk forresten fantastisk anmeldelse. Men det som slo meg, er at her har vi oss. HSP fungerer som et instrument på linje med et orkester. Vi driver og finjusterer, og ting er ikke bra nok før de er perfekt. Og det er tusen, millioner ting som skal stemme! Én sur fiolin og alt er feil. Fiks den, og alt er bra. Dersom en fiolin er sur, en trombone upresis og solisten syk, vet vi liksom ikke helt hvor vi skal begynne, for alt er jo like viktig for en perfekt helhet!

Jeg kan ikke se for meg at vi skulle lempet på kravene. Det er digg å lese i avisen at vi har vært oppsiktsvekkende gode. Jeg mener, hadde vi ikke vært det, så hadde vi ikke fått den tilbakemeldingen. Her ligger mitt problem. Jeg vil ikke være mindre perfeksjonist – for da blir det jo ikke perfekt!

Så hva gjør jeg da? Jo, det er den evinnelige balansen. Det dreier seg ikke om at en alltid skal lempe på kravene sånn at alt blir halvgodt. (Jeg blir kvalm av tanken). Det dreier seg om å velge sine kamper. Når skal det være perfekt og når klarer vi å leve med halvgodt? Klarer vi ikke å finne balansen kan det være helt på sin plass å søke hjelp. Det er ingen skam å blande inn utenforstående for å kaste ball, for å se hva som skal prioriteres. For hallo! Jeg er hsp og orkesteret mitt virker ikke! Jeg trenger at noen står på avstand og hører hvor problemet i balansen ligger! Til og med stjerneskuddet av en dirigent på denne vår kritikerroste konsert har hjelpedirigent i salen! Da må vi også kunne bevilge oss det. Vi er da stjerner, vi hspere også, er vi vel ikke? Vi fortjener såpass!

(PS. Når jeg sier hjelp mener jeg ikke så mye annet enn at vi fortjener noen å snakke med. Det kan være alt fra mor, kjæreste, venner, legen, psykologen, coachen eller massøren om så skulle være. Men altfor mange er redd for å ta plass, for å være i veien. Men vi er mer verd enn som så.)IMG_3195

Advertisements