Sensitivitet: MR eller røntgen?
Om temaet er sensitivitet, er vel MR og røntgen gode bilder på hvordan ulike styrker av sensitivitet er både godt og nødvendig. Jeg har bare denne erfaringen som pasient, så dersom du som leser tar meg i tekniske feil, skal ikke jeg insistere på fakta. Men bildet er så godt at det er verd å bruke det. Spesielt siden sensitivitet har så lett for å bli sett på som en ulempe. Det er det jo slett ikke. Men det er ikke praktisk i alle situasjoner. Ingenting passer til alt.
Vi er alle vant til å ta røntgen i blant, er vi ikke? Hos tannlegen og når vi knekker bein her og der, tar de røntgenbilder av oss så de ser om der er brudd eller hull. Røntgenmaskinen er effektiv som få. Du har bildet på null komma niks. Veldig fint, sier de, eller så rynker de på pannen og du skjønner at dette blir dyrt. Røntgenmaskinen er ikke så veldig sensitiv, så dataene er raskt regnet ut.
Men så var det ikke brudd som var problemet. Det var noe mer komplisert, noe de ikke fant ut av med røntgen. Jeg har faktisk tatt MR av kneet mitt en gang, faktisk fordi det var brukket. Det var visst helt feil. Det tok evigheter å få svar på hva som var galt, fordi den store mengden data måtte analyseres mye dypere. Men det gir jo helt mening at man trenger slik nøyaktig analyse dersom det er noe underliggende, som er vanskelig å få øye på ved første øyekast.
Sånn er det med oss mennesker også. Selv om vi ikke er maskiner, trenger vi at vår senstivitet varierer oss imellom. De fleste skal være mer hurtigarbeidende, fordi det er mest praktisk. Men de får jo ikke øye på de små detaljene og nyansene som ikke opptar dem. Det gjør derimot de høysensitive. Der hvor “vanlige folk” bruker avkrysningsskjemaer for å avdekke feil og mangler, legger de høysensitive merke til det som ikke står på skjemaet. Der hvor normalt sensitive ser seg fornøyde når forsamlingen virker fornøyd, legger de høysensitive merke til den ene som later som om alt er ok. Begge deler er like viktig. Vi trenger at noen er mer generelle og overflatiske, og at noen få graver seg inn i materien for å få med seg det overflaten ikke viser.
For å dra mest mulig nytte av disse egenskapene, altså å sørge for at de får utfylle hverandre, bør vi anerkjenne verdien av at vi nettopp trenger begge deler. Det ene er ikke bedre enn det andre, men det ene fungerer bedre til noen situasjoner enn andre. Hvis du trenger hjelp til å komme deg ut av rullestolen din, ønsker du hjelp av noen som først og fremst er sterk nok til å klare å løfte deg. Men hvis du er ute av stand til å kommunisere ved hjelp av språk, ønsker du definitivt noen som er sensitive nok til å oppfatte de andre signalene du sender ut. Hvis du skal spise ute, vil du tidvis velge noe som går fort og metter godt, mens andre ganger vil du ha noe som virkelig erter smaksløkene, som tar tid og kjærlighet å lage.
For å fullføre historien om MR-“tabben” som jeg ble utsatt for da jeg knakk kneet: Jeg fikk altså ikke vite at kneet var brukket før det var gått fire uker etter at jeg tok MR. Dermed fikk jeg ingen behandling, og måtte finne ut av det selv. Det var veldig nyttig. Jeg ble tvunget til å kjenne etter! Jeg gikk så mye jeg klarte, og tok pauser når jeg måtte. Når jeg omsider kom til sykehus for sjekk var det gått ni uker fra uhellet, og legen sa at jeg hadde gjort alt helt rett. Jeg fulgte min egen sensitivitet. Ingen gips eller smertestillende, bare akkurat det jeg følte jeg trengte av støtte og hvile og trening. Det sier noe om hvor nyttig det er å bruke den sensitiviteten vi har fått utlevert.
Sensitivitet er altså ingen ulempe, ei heller om den er sterk. Men jo mer sensitiv, jo mer koster det å bearbeide dataene. Mer tid, mer arbeid, og man kan bli slitnere av det så man trenger mer hvile. Men uten sterk sensitivitet var det mye som ville gått under radaren og aldri blitt oppdaget eller fikset.
Er du veldig sensitiv, tenk på deg selv som en MR-maskin. Veldig sterk, veldig viktig, men kanskje ikke like kjapp og effektiv som et røntgenapparat som bare er på jakt etter de store linjene. Men hvem vet, selv om de bruker deg “feil”, kanskje du lærer noe, som jeg gjorde av et kneskålbrudd?
Hva syntes du om denne allegorien? Kom gjerne med dine tanker i kommentarfeltet!